Er det trygt å være borgerlig kunststudent?

Særlig hvis man ønsker å kutte i offentlige kulturbudsjetter, spør Torstein Ulserød i Mineva.

Publisert: 20. august 2020

Den siste tiden har flere norske samfunnsinstitusjoner begynt å ta kampen mot strukturell rasisme og diskriminering på alvor. Blant annet har Kunsthøgskolen i Oslo (KHiO), lansert en «treårig handlingsplan for mangfold, inkludering og antidiskrimineringsstrategier som omfatter alle skolens aktiviteter fra rekruttering av elever og ansatte, pedagogisk innhold og undervisningsmetoder, til informasjonsarbeid, økonomiske tilskudd og så videre». Det er bra at man på denne måten forsøker å bygge institusjoner tuftet på likeverd og inkludering. Det er imidlertid grunn til å spørre om man går bredt nok ut.

Flere studenter ved KHiO har fortalt at skolen for mange BIPOC-kunstnere (Black, Indigenous and People of Colour) ikke er et trygt sted å studere. Det er rimelig å anta at det er flere grupper som ikke føler seg trygge, og som kan oppleve ting ved skolen forstyrrende. En særlig sårbar, og ofte oversett, minoritet er kunststudenter med et borgerlig ståsted. Disse er ikke mange. Men når ble det et gyldig argument for ikke å lage en skikkelig handlingsplan?

Hva med å lytte til kunststudenter som ikke opplever KHiO som et trygt sted fordi skolen på mange måter representerer en type strukturell sosialisme? For å parafrasere en gruppe studenter som skrev om sin bekymring for den strukturelle rasismen på kunstfeltet i et innlegg i Morgenbladet: Ta en titt på styresammensetninger i kunstinstitusjoner, lister over ledelse, ansatte og nyansatte, og vær oppmerksom på hvordan makten i dette feltet ligger hos mennesker som regner seg som politisk progressive.

Som studentene pekte på: «For at en kunstutdannelse skal levere kvalitet, så må den ha mangfold i perspektiver og kunstuttrykk, og mangfold må finnes både blant studenter og stab. Hvordan skal ellers en kunstutdannelse speile et mangfoldig samfunn og forbli relevant?»

Det er kloke ord om betydningen av mangfold. Derfor er det viktig for kvaliteten på kunsten at studenter med marginaliserte politiske holdninger, også blir ivaretatt ved norske kunstfaglige utdanninger. Det gjelder blant annet det vi litt grovt sagt kan kalle borgerlige studenter. Dette er unge mennesker som typisk er opptatt av at det skal lønne seg å jobbe, vil kutte i sykelønnen, og ønsker seg en effektiv klimapolitikk. Noen av dem syns kanskje også det er greit at Y-blokken rives.

En særlig utsatt minoritet blant de borgerlige studentene, er kunststudenter som ønsker kutt i offentlige kulturbudsjetter. For denne gruppen er det trolig nødvendig med spesielt omfattende tiltak for å sikre inkludering, ettersom forslag om kutt i offentlige utgifter erfaringsmessig møtes med mye fiendtlighet ved de kunstfaglige institusjonene. Hvis ikke også disse studentene opplever å se at sin gruppe speiles i institusjonene, på alle nivåer, risikerer vi at venstreradikale maktstrukturer befestes. Det skaper utrygghet og hindrer kvalitet i kunsten.

Det er fint med «kontinuerlig internopplæring for ansatte og kurs for førsteårsstudenter i normkritikk, etikk, kjønnsbevissthet og dekolonialisert pedagogikk», som det blant annet heter i KHiOs foreslåtte handlingsplan. Men det kan også med fordel gis tilsvarende opplæring i sentrale temaer knyttet til for eksempel velferdsstatens bærekraft. Vi må nå kunne forvente at statsfinansierte utdanningsinstitusjoner utarbeider handlingsplaner som tar opp hele bredden av strukturer som kan oppleves som problematiske.

Innlegget var publisert i Minerva 18. august 2020.