Hvem utfordrer virkeligheten?
Er det virkelig så vanskelig å slå seg til ro med at MPS er et slags «uenighetsfellesskap» innenfor en bredt definert liberal idétradisjon?
Publisert: 5. september 2020
Det er helt tydelig at de nyanserende korrigeringene jeg formidlet i mitt forrige svar til Ola Innset, spesielt om hva Mont Pelerin Society (MPS) er og ikke er, har virket provoserende på ham. Men saken er egentlig ganske enkel, og jeg må vel også, uten å ta i for mye, kunne sies å ha et ganske godt grunnlag for å beskrive MPS på en korrekt måte, siden jeg selv er et aktivt medlem av dette liberale nettverket.
Det er dessuten veldig enkelt for Innset selv å finne dokumentasjon som støtter mine påpekninger om hva MPS alltid har vært: Et personlig internasjonalt nettverk av liberale økonomer og samfunnstenkere som vanligvis møtes én gang i året for å dele kunnskap og ideer, samt for å diskutere liberalismens forutsetninger, utfordringer og muligheter. Alle møter finansieres dessuten i hovedsak av medlemmene selv.
Men det følgende er kanskje vel så irriterende for Innset å bite i seg: MPS har helt siden starten i 1947 holdt seg strengt til grunnprinsippene, å kun være til for sine personlige medlemmer, være uavhengig av alle organiserte interesser og partier, samt eksplisitt IKKE ha noen form for kollektivt vedtatt mening om noe som helst. Er det virkelig så vanskelig å slå seg til ro med at MPS er et slags «uenighetsfellesskap» innenfor en bredt definert liberal idétradisjon?
Likevel ligger det en ukontroversiell hovedtanke bak: å påvirke samfunnsutviklingen indirekte gjennom å stimulere til kontinuerlig liberal idéutvikling blant medlemmene.
Jeg undrer meg stort over hvordan det er mulig for Innset å bli så fornærmet av mine nyanserende presiseringer at han finner det nødvendig å stille meg spørsmål om jeg ikke har forstått at det finnes forbindelser mellom medlemmer av MPS og en rekke tankesmier, for eksempel de tankesmiene som inngår i nettverket til Atlas Foundation. Selvsagt gjør det det, og jeg har da heller aldri gitt uttrykk for noe annet. I så måte kan jeg til og med bekrefte at jeg også har god oversikt over hvilke personlige forbindelser som faktisk finnes, og hvilke som faktisk ikke finnes.
Artikkelen er publisert i Morgenbladet 2.9.20.
Relatert
Brev 1: Om borgerlighet
Ketil Solvik-Olsen til Civita
Det konservative partiet i Storbritannia kan snart være historie
MAGA-bevegelsens «sado-konservatisme»
Liberale trenger også konservative
