Hvorfor blir det oppfattet som tøft å være sosialist? Hvorfor går så mange kjendiser med rød stjerne, eller bilde av massemordere på t-skjortene sine? Hvorfor er det lov til å nyte godt av kapitalismens frukter, men ikke forsvare systemet som har produsert dem?
Av Torbjørn Røe Isaksen
Disse spørsmålene stiller Erik Zsiga i boken ”Popvänstern”, en artig og merkelig liten sak utgitt av den svenske tenketanken Timbro. Boken er skrevet i et muntlig, slentrende språk, og svenske kjendiser som har luftet sosialistiske sympatier får så ørene flagrer av den unge liberaleren. Hvorfor? Jo, forklarer Zsiga, popvänstern – eller posørsosialistene som vi kan kalle dem på norsk – er enten lite gjennomtenkte, eller veldig utspekulerte. Som når Cardigans vokalist og mangemillionær Nina Persson kritiserer svenske næringslivsledere for å motta millionlønninger uten å skule til sin egen formue.
Popvänstern er en lettbent bok, og representerer på ingen måte et forsøk på å analysere det som ofte kalles ”den nye venstresiden”. Zsiga nøyer seg med underholdende spark under beltestedet og er mer morsom enn gjennomtenkt. Det store spørsmålet får vi ikke svar på: Hvis vi virkelig lever i individualismens tidsalder, og sosialismen virkelig døde i 1989; hvordan kan det da ha seg at fra og med Seattle opprøret i 2000 har vi sett en gradvis oppblomstring på den radikale venstresiden i vesten? Like interessant kunne det vært å spørre hvorfor høyresiden, med sine tildels radikale ideer, sjelden klarer å fremstå som noe annet enn etablissementets lakeier. Det er helt greit å mobbe sin motstandere, men av og til burde man også ta et kritisk blikk på seg selv.
Relatert
Brev 1: Om borgerlighet
Ketil Solvik-Olsen til Civita
Det konservative partiet i Storbritannia kan snart være historie
MAGA-bevegelsens «sado-konservatisme»
Liberale trenger også konservative
