Jordbruket og beredskap

Både beredskaps- og sysselsettingsargumentet for landbruksstøtten fremstår som sterkt uthulet. Det er forbausende at landbruket selv ikke er opptatt av dette.

Steinar Juel

Publisert: 29. juli 2021

Den omfattende støtten norsk jordbruk mottar, hviler på to hovedmotiver: Bidra til sysselsetting i distriktene og sikre en viss matproduksjon i Norge av beredskapshensyn. Det er derfor forunderlig å oppdage hvordan jordbruket har gjort seg avhengig av å importere utenlandsk arbeidskraft.

Covid-19-pandemien ble en øyeåpner for flere av oss, om hvor sårbar jordbruksproduksjonen tilsynelatende er ved svikt i tilgangen på lavt lønnede og ufaglært arbeidskraft fra andre land. Både beredskaps- og sysselsettingsargumentet for landbruksstøtten fremstår som sterkt uthulet. Det er forbausende at landbruket selv ikke er opptatt av dette.

Med unntak av stortingsrepresentant Per Olaf Lundteigen er det også få andre som har tatt opp denne problemstillingen. I krisen vi har vært, og fortsatt er i, har import og eksport av varer i liten grad vært hindret, mens bevegelse av personer har vært sterkt begrenset. Ved andre typer kriser vil det ofte også være slik at det vil være lettere å få varer inn og ut av landet enn personer. Ut fra beredskapshensyn fremstår det som betydelig verre å være avhengig av å importere arbeidskraft for å holde matproduksjonen oppe, enn å være avhengig av å importere matvarer. Om noe, viste Covid-krisen heller at frihandel var en god sikkerhet mot vedvarende knapphet på bestemte typer varer.

Da restriksjonene på import av arbeidskraft ble iverksatt, mente landbruket at det ikke ville være mulig å bruke arbeidsledig norsk arbeidskraft istedenfor. Det ble vist til at de ikke hadde trening, at de ikke var opplært, og at dette er hardt arbeid. Da var det bedre å la grønnsaker og jordbær råtne på rot.

Hovedårsaken til at landbruket synes å ha problemer med å tiltrekke seg norsk arbeidskraft er svært lav lønn. Ifølge omtale i media er den på 126 kroner per time, tilsvarende om lag 250.000 kroner i året. Dette er på linje med det president Biden prøver å få til som minstelønn i USA (15 dollar per time). For de aller fleste fastboende i Norge vil dette være lavere enn det de vil få i ledighetstrygd eller annen offentlig støtte.

Dette er tarifflønnen, hevdes det. Det gjør ikke situasjonen bedre. Vi har da fått et tariffområde hvor lønnsnivået er tilpasset nivået i land med betydelig lavere lønninger enn i Norge, og som er så lavt at det ikke er mulig å rekruttere norske arbeidstagere. Noen vil kunne karakterisere dette som tariffestet sosial dumping.

Det er sammensatte årsaker til at det er blitt slik. Dette er imidlertid problemstillinger landbruket selv bør ta tak i før troverdigheten til beredskapsargumentet blir helt undergravd.

Innlegget er på trykk i VG 26.7.2021.