Brede koalisjoner skaper populistiske reaksjoner

Økt ulikhet er blitt trukket frem som en årsak til høyrepopulismens fremvekst i Europa. Men hvorfor har populismen økt også i Europas mest velutviklede velferdsstater?

Jan Erik Grindheim

Publisert: 2. september 2021

Økt ulikhet er blitt trukket frem som en årsak til høyrepopulismens fremvekst i Europa. Men hvorfor har populismen økt også i Europas mest velutviklede velferdsstater?

I årets valgkamp har ulikhet seilt opp som en av de viktigste sakene blant velgerne, mens innvandring ble sett på som den viktigste saken ved forrige stortingsvalg. Da var det få som var opptatt av ulikhet, mens det før årets valg er få som er opptatt av innvandring.

Grunnen til at innvandring lå så høyt i velgernes bevissthet i 2017, var at det i 2015 og 2016 hadde kommet svært mange innvandrere til Europa. Dette førte til at politiske partier som var skeptiske til innvandring fikk økt støtte i flere europeiske land, og disse partiene befant seg primært på ytre høyre fløy i politikken.

Etter at langt færre mennesker har søkt seg til Europa som følge av koronapandemien, har innvandring, som en politisk viktig sak, naturlig nok sunket i velgernes bevissthet, mens ulikhet blir sett på som langt viktigere.

Et resultat av høyrepolitikk?

Leder i Arbeiderpartiet, Jonas Gahr Støre, la i valgkampen i 2017 mye vekt på spørsmålet om ulikhet, og mente at årsaken til at den økonomiske ulikheten i Norge og Europa hadde økt, var at noen få menneskers økonomiske formue hadde vokst svært mye, mens lønningene til folk flest hadde stått stille.

Utviklingen i ulikheten var spesielt ille i Norge, mente Støre, fordi Erna Solbergs regjering – i likhet med lignende sentrum-høyre-regjeringer i andre europeiske land – hadde ført en politikk som forsterket ulikheten i forhold til formue gjennom en aksept for stigende arbeidsledighet, usosiale skattekutt og en passiv politikk mot sosial dumping etc.

Dette førte i neste omgang til en vekst i høyrepopulismen i Europa, som blant annet kunne forklare britenes ønske om å forlate EU i 2016. Brexit var et resultat av det Støre kalte en «umiskjennelig høyrepolitikk som øker forskjellene», og som hadde ført til en politisk tillitskrise med dype økonomiske og sosiale røtter «med klare lærdommer – også for Norge» (NRK Ytring 28.06.2016).

Høyrepopulismen står sterkt i velutviklede velferdsstater

Det er neppe mange velgere som vil kjenne seg igjen i en så negativ fremstilling av det norske velferdssamfunnet, men jeg skal ikke gå nærmere inn på dette her. Mitt poeng er at det ikke er i de landene i Europa som har vært styrt av sentrum-høyre-regjeringer som Erna Solbergs, at høyrepopulistiske partier har gjort det best i de siste valgene.

Det er heller ikke der hvor den økonomiske ulikheten har vært størst, eller arbeidsledigheten høyest, den sosiale ekskluderingen mest markant og tilliten til politikken lavest, at høyrepopulistiske partier har gjort det best.

For å ta det siste først, er det tvert imot slik at høyrepopulistiske partier har hatt størst suksess i land som blant andre den franske økonomen Thomas Piketty har trukket frem som de mest vellykkede når det gjelder økonomiske, politiske og sosiale forhold.

Dette gjelder i første rekke de nordiske landene, deriblant Norge, og land som Italia, Nederland, Tyskland og Østerrike, hvor høyrepopulistiske partier jevnt over har fått mer enn ti prosent av stemmene i valg til nasjonalforsamlingene de siste årene.

Dessuten kjennetegnes syv av disse landene også av en aktiv arbeidsmarkedspolitikk, gjennom et utstrakt trepartssamarbeid mellom arbeidstakere, arbeidsgivere og staten, noe Støre ofte trekker frem som et av de viktigste kjennetegnene ved sosialdemokratiet.

Uklare skillelinjer styrker ytterfløyene

En bedre forklaring enn økt ulikhet som viktig for høyrepopulismens fremvekst, kan derfor være regjeringssammensetningen i disse landene.

I en artikkel, publisert i det vitenskapelige tidsskriftet Political Quarterly, har jeg vist at bare to av de åtte landene nevnt ovenfor har vært styrt av tradisjonelle sentrum-høyre-regjeringer, som i Norge de siste årene, før høyrepopulistiske partier har gjort det godt i valg til nasjonalforsamlingen.

Resten har enten vært styrt av sentrum-venstre-regjeringer, eller såkalte storkoalisjoner, som omfatter både høyre- og venstrepartier i det politiske sentrum.

Det kan derfor være tegn som tyder på at det i land hvor den politiske skillelinjen mellom høyre- og venstresiden i politikken har vært vanskeligere for velgerne å få øye på gjennom de fire siste valgene til nasjonalforsamlingen, øker oppslutningen om partier på de politiske ytterfløyene.

Innlegget er på trykk i Sandefjords Blad 31.8.21.

Publisert: 14. desember 2021