Høyresiden har abdisert

Den borgerlige regjeringen har i de siste åtte årene stort sett forsvart seg med at de har bevilget mer penger enn den forrige regjeringen. Viljen til å argumentere for, eller forsvare, kutt i offentlige utgifter, er nærmest fraværende.

Eirik Løkke

Publisert: 15. oktober 2021

Et vanlig skille mellom høyre- og venstresiden i politikken, er synet på statens størrelse. Tradisjonelt er høyresiden tilhenger av privat ansvar og mindre offentlig sektor. Dersom vi tar utgangspunkt i denne måten å forstå politikk på, kan det virke som om høyresiden har abdisert.

I hvert fall i den økonomiske politikken.

En gjennomgang av statsbudsjettet, og regjeringens presentasjon av dette, viser at samtlige departementer i sine pressemeldinger vektlegger ulike måter å øke de offentlige utgifter på. Regjeringens budskap til borgerne er at «alle skal få». Det finnes riktignok noen perifere eksempler på kutt, (ihvertfall i inntektssiden) blant annet fra Justisdepartementet, som foreslår å «redusere gebyrer som er priset for høyt». Og selv om det er en fornuftig reduksjon, består regjeringens skryteliste av millioner på milliarder av voksende utgifter. Det bygger opp under ideen om at alle samfunnsproblemer kan løses ved å bruke mere penger.

Men hvor er forslagene til reelle kutt?

Ville det være en katastrofe om vi beholdt kulturbudsjettet på nivå med hva det var på i år 2010? Og er det ikke mulig for borgerne å betale mer av kostnadene for barnehage og helsetjenester?

Slike forslag finner vi få av i statsbudsjettet. Det er gjennomgående lite i budsjettet som endrer balansen mellom privat og offentlig ansvar. Dette har tradisjonelt vært sentralt i borgerlig-liberal politikk. Mitt anliggende er ikke å agitere for en rendyrket liberalistisk kuttpolitikk, eller avskaffelse av velferdsstaten, selv om mange på venstresiden ofte forsøker å fremstille forslag om større privat ansvar som nettopp det. Det er videre grunn til å understreke at demografiske endringer vil gjøre at enhver regjering fremover, må øke overføringene til pensjonsutbetalinger. Desto viktigere å synliggjøre at årets budsjett knapt inneholder forslag til reelle kutt, hvilket gjør at den politiske diskusjonen om økonomisk politikk i all hovedsak foregår på venstresidens banehalvdel.

Noe, for ikke å si mye, av årsaken til høyresidens abdisering i økonomisk politikk skyldes at venstresiden har lykkes med å tilegne seg problemformuleringsprivilegiet, det vil si retten til å definere problemet. Og problemet i norsk politikk er i stor grad definert som manglende vilje til å bruke penger. Dette narrative dominerer også i mediene og journalistenes dekning. Joda, det er noe uoriginalt med å klage over venstrevridde medier, men det er ikke mindre sant av den grunn. Denne ubalansen er ikke først og fremst et problem for den partipolitiske dekningen, selv om undersøkelser viser at journalistene i større grad sympatiserer med venstresiden. Mediene er i hovedsak nyhetsvridde: Det er sakens aktualitet som er journalistikkens bærende element. Den store utfordringen er at mediene reflekterer troen på at alle problemer kan løses ved å bruke flere penger. Nær sagt alle journalister, uansett partipolitisk sympati, bygger opp under en fortelling om at et samfunnsproblem – stort eller lite – kan løses gjennom økte bevilgninger. Det har gjort norsk politikk til en konkurranse om å bevilge mest mulig penger. Journalistene stiller sjeldent spørsmål ved om vi bruker for mye penger på politi eller utdanning. Tvert imot blir mediene ofte mikrofonstativ for interesseorganisasjoner som er misfornøyd med bevilgninger.

Dersom du synes at jeg overdriver, kan du selv følge dekningen av statsbudsjettet.

I så måte er det vanskelig å konkludere annerledes enn at høyresiden har abdisert fra sin tradisjonelle tro på borgerlig-liberale løsninger. Det er lov å håpe at noen år i opposisjon bidrar til å revitalisere norsk høyreside. Dersom man i fremtiden skal gjennomføre borgerlig-liberale reformer, så fordrer det at man faktisk argumenterer for borgerlig-liberal politikk, heller enn å begi seg ut i konkurranse med venstresiden om å overbevise velgerne om at mer penger alltid kan løse de fleste samfunnsproblemer.

Innlegget var publisert i VG 13. oktober 2021.