Tillit og likhet
Det er en nær sammenheng mellom tillit og gode resultater. Og tillit er ikke bare et spørsmål om økonomisk likhet, men kanskje vel så mye om mulighetslikhet, likebehandling og likhet for loven. Så kanskje er det slik at det først og fremst er en del av den politikken SV har vært i mot, som har gjort Norge til et så tillitsfullt land, skriver Kristin Clemet og Marius Doksheim i et svar til Audun Lysbakken i BT.
Publisert: 6. september 2011
Av Kristin Clemet og Marius Doksheim, Civita
Norge er det landet i verden der innbyggerne har størst tillit til hverandre. I andre deler av verden mener folk ofte at man bør være forsiktig når man møter ukjente mennesker, men i Norge og de andre nordiske landene er det et stort flertall som sier at man kan stole på andre.
Dette er selvsagt en enormt viktig ressurs for Norge. Større tillit gjør at mellommenneskelige forhold blir enklere, enten vi står i butikken og lurer på om brødet er ferskt eller er i stemmelokalet og lurer på om vi kan stole på politikerne. Tillit er nært sammenvevd med goder som økonomisk vekst, lavere kriminalitet, bedre helse og bedre politiske institusjoner – og påvirkningen går selvsagt begge veier, slik at god økonomi, mindre kriminalitet og en velfungerende rettsstat gjør at tilliten kan øke og holde seg høy.
Det er også mye som tyder på at de relativt små økonomiske forskjellene i Norden bidrar til økt tillit. Men det kan ikke være den eneste eller beste forklaringen, slik Audun Lysbakken i SV forsøker gjøre den til i BT 25. august. Da ville en del forhold vært uforklarlige. Det ville for eksempel være vanskelig å forklare at de landene i verden som kan matche nordisk inntektslikhet, som for eksempel Frankrike, en god del øst-europeiske land og Taiwan, har ekstremt lav tillit mellom innbyggerne. Eller at tilliten har økt i Norge de siste tiårene, samtidig som ulikheten har økt noe. Mens 60 prosent stort sett stolte på hverandre på begynnelsen av 1980-tallet, før ulikhetene vokste, var det for et par år siden omtrent 75 prosent som gjorde det samme.
Som eneste bevis for at små økonomiske forskjeller er forklaringen, gjør Lysbakken som så mange andre på venstresiden for tiden. Han trekker frem Wilkinson og Picketts interessante, men mangelfulle bok ”The Spirit Level”, som i disse dager kommer på norsk under tittelen ”Ulikhetens pris”.
I følge Lysbakken slår denne boken fast at sosial likhet er viktig for å unngå ikke bare svekket tillit, men også bekymring, angst, overforbruk, overvekt og drap. Videre hevder Lysbakken at boken gjør dette med ”en faglig tyngde ingen meningsmotstandere har klart å slå hull på gjennom mer enn to år med global debatt.”
Om det er tilfellet, sier det mer om enkelte på venstresiden enn om bokens ”faglige tyngde”. For dette er ingen faglig tung bok, det er en popularisert, politisert debattbok med svært enkel bruk av statistikk og eksempler, noe interesserte kan finne mer om på Civitas hjemmesider. Om Lysbakken hadde oppsøkt også fagbøkene om ulikhet, ville han oppdaget at man er langt mer usikre enn Wilkinson og Pickett gir inntrykk av. For eksempel skrives det i standardverket ”The Oxford Handbook of Economic Inequality”, stikk i strid med hva ”Ulikhetens pris” kan få en til å tro, at ”de fleste studier av helse og ulikhet finner ingen statistisk signifikant sammenheng, verken mellom land eller over tid.” OECD gikk i rapporten ”Growing unequal” gjennom forskningen og konkluderte med at det har vært en (liten) økning i ulikheten i mange land de siste årene, men at økningen ”ikke er av en størrelse som rettferdiggjør spekulasjon om samfunnets sammenbrudd”. En norsk forsker som Kalle Moene har oppsummert slik: ”Boka er en utmerket debattbok, men den viser ikke alt den påstår at den viser. Det er som om forfatterne vil hevde at de har vist noe mer enn et interessant mønster de synes å observere, at det er en årsak/virkning som går fra stor likhet til god helse og lite kriminalitet. En seriøs diskusjon om årsak/virkning mangler i boka, og man lærer ikke noe om mekanismene bak. De statistiske analysene er ikke utført på en tilfredsstillende måte.”
Når dette er sagt, er vi likevel enig i at det ikke er bra for et samfunn at det har store og uoverstigelige forskjeller mellom fattig og rik, eller at mange er fattige. Derfor er det synd at antallet fattige barn har økt under den rødgrønne regjeringen.
De viktigste grunnene til at SV kan skryte av at forskjellene likevel har gått litt ned de siste årene, er at finanskrisen reduserte en del topplønninger, og at tidligere regjeringer gjorde endringer i skatteloven som gjorde de rikeste litt fattigere. Det hadde selvsagt vært mye bedre om man også hadde klart å gjøre de fattigste litt rikere.
Til slutt: Vi tror det er en nær sammenheng mellom tillit og gode resultater. Og tillit er ikke bare et spørsmål om økonomisk likhet, men kanskje vel så mye om mulighetslikhet, likebehandling og likhet for loven. I et samfunn med korrupsjon og urettferdighet er det verken høy tillit eller høy grad av økonomisk likhet.
Så kanskje er det slik at det først og fremst er en del av den politikken SV har vært i mot, som har gjort Norge til et så tillitsfullt land. For eksempel viser forskere som Keefer og Knack (2002) at usikker privat eiendomsrett gir lavere tillit, mens Roemer (2008) regner seg frem til at nasjonalisering og økt statlig eierskap av kapitalen ville gitt skjevere fordeling enn dagens politikk med markeder og omfordeling. Persson og Tabellini (1994) viser at ulikhet leder til lavere økonomisk vekst, ikke i seg selv, men fordi ulike land har mye svakere eiendomsrettigheter, manglende markedsøkonomi, høyere skatter og dårligere politikk.
Det kan altså like gjerne være at liberal politikk, markeder, rettsvern og frivillig sektor gjør den store forskjellen.
Innlegget er på trykk i Bergens Tidende 6. september 2011.
Relatert
Brev 1: Om borgerlighet
Ketil Solvik-Olsen til Civita
Det konservative partiet i Storbritannia kan snart være historie
MAGA-bevegelsens «sado-konservatisme»
Liberale trenger også konservative
