Heia Arendal!

Neste uke braker det løs i Arendal. Stormannsgalskapen bak dette arrangementet er imponerende og viktig for Sørlandet som region.

Jan Erik Grindheim

Publisert: 11. august 2024

Jeg har heiet på Arendal før, og jeg heier igjen! Det arendalittene, med litt hjelp fra andre sørlendinger, har fått til med Arendalsuka, er imponerende. Like imponerende som Kristiansands nyåpnede Kunstsilo, og begge et resultat av en ikke så liten porsjon sørlandsk stormannsgalskap.

Jeg lurer på hva den «regionale strategen» Vilhelm Krag ville ha sagt om Arendalsuka og Kunstsilo – Museum for kunst og opplevelser i Kristiansand, hvis han hadde visst om disse da han på 1890-tallet startet med å «mobilisere folk sørpå til mer engasjement for regionen».

Begrepet «regional strateg» er ikke mitt. Det er hentet fra mandalitten og professoren Dag Hundstad ved Høgskolen i Innlandet. Han var tidligere ansatt ved Universitetet i Agder og skrev i sin tid en doktorgradsavhandling om hvordan Sørlandet gikk fra å være et «terra incognita», et ukjent land eller område, til vår tids «sommerferieland».

Ved inngangen til 1900-tallet var Sørlandet en ukjent del av Norge de færreste oppfattet som en egen region. Utenfra ble denne landsdelen sett på som en del av Vestlandet, men også lokalt manglet egdene en egen identitet. Tenk bare på navnet til den konservative avisen Vestlandske Tidende, som utkom i Arendal første gang i 1832. Først i 1966 skiftet den navn til Sørlandske Tidende. Uten at det hjalp. I 1975 gikk den inn, og da var Sørlandet for lengst blitt et anerkjent begrep.

Men veien dit var lang. Som Hundstad skriver, møtte Krag liten forståelse for sitt engasjement for å få egdene til å innse at denne landsdelen var noe mer og noe annet enn Vestlandet. Det var først da han i en artikkel i Morgenbladet i mars 1902 foreslo navnet Sørlandet at en regional landsdelsidentitet begynte å vokse frem hos «disse forsigtige og langsomme» folkene, som Krag uttrykte det.

Sørlandsnavnet blir regnet som offisielt stadfestet i 1913, da Stortinget vedtok å endre navnet på den planlagte jernbanestrekningen fra Oslo til Stavanger fra Vestlandsbanen til Sørlandsbanen. «Så altså, kom ikke her», som Jostein Andreassen skrev i Fædrelandsvennen i mai 2013: «landsdelsnavnet vårt er vedtatt av Stortinget! Det kan ingen fra andre norske landsdeler si!».

Sant nok, men gitt at Vilhelm Krags entusiasme for å etablere det regionale identitetsbegrepet Sørlandet må sees i sammenheng med hans fascinasjon for Kristiansand, var det mange i «andrebyen» Arendal som var skeptiske til Stortingets vedtak. Som Agderposten skrev i juli 1914: «[d]ette nye utslag av den kristiansannske omsorg for «sørlandets» kommunikationer bør sees i lys av byens overmot og forlorne formynderskap».

Kivingenmellom Arendal og Kristiansand har fortsatt siden den gang, og «er mer enn en bykamp», som Fædrelandsvennens tidligere sjefredaktør Finn Holmer Hoven har sagt. I et foredrag ved Senioruniversitetet i Arendal i februar 2007 konkluderte han med at «[å] fremstille Sørlandet som en egen politisk enhet i distriktspolitisk forstand, i likhet med Vestlandet, Trøndelag og Nord-Norge, har ikke hatt rot i virkeligheten. For vi har stort sett kranglet innbyrdes med oss selv».

Med Arendalsuka og Kunstsilo er neppe den interne konflikten mellom de to sørlandsbyene forbi. Men samtidig har disse prosjektene hver for seg vært med på å markere Sørlandet som noe mer enn en sommerferielandsdel. I juli i år havnet Kunstsilo på magasinet Timesliste over de hundre beste stedene å besøke i verden, og med totalt 2140 arrangementer og 179 stands er det liten tvil om at Arendalsukahar blitt Norges viktigste møteplass for aktører i politikk, samfunns- og næringsliv.

Den regionale strategen Vilhelm Krag ville nok ha bifalt både Arendalsuka og Kunstsilo som utslag av et nødvendig «overmot» snarere enn «forlorne formynderskap» for å skape det selvbevisste Sørlandet han ønsket seg. Men som vi vet fra denne avisens spalter og ikke minst sosiale medier, er det mange kritiske røster mot begge disse prosjektene.

Mye av kritikken, særlig av Kunstsilo, går på kostnader og økonomi, men også det kulturelle. På hver sin måte blir nok Arendalsuka og Kunstsilo lokalt ofte forbundet med noe fremmed og høyttravende, som noe som kanskje skiller seg fra alminnelige tanker, stil og adferd; noe oppstyltet og svulstig, som kanskje føles fremmed for «disse forsigtige og langsomme» folkene Krag var frustrert over. Men du verden så viktige de er blitt for regionen Sørlandet. Så la oss slå et slag for stormannsgalskap og høytravenhet: Heia Arendal og lykke til neste uke!

Teksten er publisert i Fædrelandsvennen 9.8.2024.

Publisert: 11. august 2024