Politiets narkotikaproblem

Det er utenfor politiets mandat å mene noe om hvor mye rusbruk samfunnet tåler. Torstein Ulserød i Aftenposten.

Publisert: 20. desember 2019

Norske toppbyråkrater er normalt varsomme med å delta i debatter om politiske spørsmål. Det er det gode grunner til. Ansatte i forvaltningen skal ikke bruke sine posisjoner til å fremme politiske synspunkter på en måte som gjør at det kan stilles spørsmål ved deres evne og vilje til å tjene en hvilken som helst regjering lojalt. Det er bare å konstatere at deler av norsk politi, inkludert toppledelsen, ikke virker spesielt opptatt av dette.

«Bekymret for ungdommen»

I samfunnsdebatten om rusmidler har politiet i lang tid deltatt med en oppsiktsvekkende iherdighet. Håndteringen av Unge Venstres valgkampanje for legalisering av narkotika er et nylig eksempel. Men politiets narkotikaproblem vedvarer. Nå har politidirektøren selv, Benedicte Bjørnland, meldt seg på med en kronikk hos NRK Ytring 16. desember. Bjørnland er «bekymret for ungdommen». Det høres sympatisk ut. Men politiets sterke engasjement i denne debatten er problematisk på flere måter.

Spesielt tidspunkt

Tidspunktet for politidirektørens kronikk er i seg selv spesielt. Bjørnland skriver at hun imøteser utredningen fra det såkalte rusreformutvalget og en kunnskapsbasert debatt om ruspolitikken. Likevel velger hun å skrive en kronikk tre dager før utvalget legger frem utredningen, der hun konkluderer på vegne av politiet. Avkriminalisering av ulovlige rusmidler, som er selve kjernen i mandatet til utvalget, og som i realiteten er regjeringens varslede hovedprinsipp for en reform, «er ikke riktig svar på narkotikautfordringene», fastslår Bjørnland. I Dagsnytt 18 samme dag som kronikken ble publisert, var hun enda tydeligere: Avkriminalisering ville være «et eksperiment vi ikke tåler.»

Driver opinionspåvirkning

Bjørnland nøyer seg altså ikke med å bidra gjennom formelle kanaler. Hun ser det tydeligvis også som sin oppgave å drive opinionspåvirkning i mediene. Det positive med dette er at offentligheten får innblikk i politiets kunnskapsgrunnlag på dette feltet. Bjørnland viser nemlig i liten grad til forskning som basis for sine sterke oppfatninger om hvordan «narkotikautfordringene» bør håndteres. Litt håndplukket statistikk om ungdom og rus, noen antagelser om straffens oppdragende virkning, og en hel del om politiets gode intensjoner er i hovedsak det vi får servert.

Bjørnland peker på en økning i antall unge som har prøvd cannabis, og at politiet har registrert en holdningsendring blant unge. «Samfunnet kan ikke risikere en økt bruk av narkotika», skriver Bjørnland.

Det vi vet

Ingen kan vite nøyaktig hvordan en eventuell avkriminalisering vil påvirke bruk. Men det finnes ikke holdepunkter ut fra erfaringene med lignende reformer i andre land for å tro at avkriminalisering fører til dramatisk økt bruk. Det vi imidlertid vet, er at det ikke er vanskelig hverken for ungdom eller andre å få tak i ulovlige rusmidler i dag, selv om det er straffbart både å kjøpe og selge. Vi vet også at den strafferettsbaserte ruspolitikken i seg selv har store omkostninger, økonomiske og menneskelige.

Utenfor politiets mandat

Knapt noen ønsker økt bruk av rusmidler. Men dersom en avkriminalisering skulle føre til noe økt bruk, kan det faktisk godt hende at det er noe vi bør være villige til å risikere. Som i mange andre sammenhenger handler dette om en avveining. Skadene ved selve rusbruken er én del av dette. Skadene som er direkte forårsaket av et omfattende strafferegime, er en annen del som hører med i helhetsvurderingen. Spørsmålet er hvordan vi kan utforme ruspolitikken slik at de totale problemene for samfunnet knyttet til rusbruk blir minst mulig.

Det er lite som tyder på at dagens politikk lykkes med å balansere dette perfekt. I tillegg kommer naturligvis hensynet til hva som er rimelig når det er snakk om å sette mennesker i fengsel. Poenget er at dette er politiske spørsmål, som ligger utenfor politiets mandat å skulle mene noe om.

Så hvorfor engasjerer politiet seg?

Så hvorfor engasjerer politiet seg så sterkt mot endringer i det juridiske rammeverket for ruspolitikken? Det kan hende at engasjementet ikke bare skyldes bekymring for ungdommen.

Det er lett å tenke seg at de eksepsjonelt vide fullmaktene politiet er gitt til å bruke tvangsmidler i forbindelse med narkotika, er en viktig grunn til at sterke krefter i politiet ikke er interessert i noen oppmykning av narkotikalovgivningen. Én ting er ønsket om å oppklare narkotikalovbrudd, som gir høy oppklaringsprosent og tar seg bra ut på politiets statistikker. I tillegg er adgangen til å bruke såkalt overskuddsinformasjon en attraktiv kilde til å kunne etterforske andre lovbrudd med metoder politiet ellers ikke hadde fått tilgang til.

En uting

Bjørnland fremholder at narkotika er hovedinntekten til kriminelle nettverk, og genererer annen kriminalitet. Det er derfor avgjørende med et reelt forbud mot narkotika for å bekjempe organisert kriminalitet, skriver hun. Det er riktig at dette henger sammen. Men hvorfor er det slik? Hva er grunnen til at ikke lovlige rusmidler på samme måte er uløselig knyttet til organisert kriminalitet?

Det er i alle tilfeller en uting at «mistanke om rus» fungerer som en slags blankofullmakt for politiet til å bruke etterforskningsmetoder som ellers er forbeholdt de aller mest samfunnsskadelige forbrytelsene. Debatten om hvilke metoder politiet trenger for å bekjempe organisert kriminalitet, er en viktig debatt. Men hvordan politiet kan «komme i posisjon til å hjelpe» ungdom som har prøvd cannabis, virker som en dårlig inngang til en slik debatt.

Kronikken var publisert i Aftenposten 18. desember 2019.