Når Skavlan vrenger jakka

Skavlan gjorde et ganske godt intervju. Det gjorde Åkesson også. Taperne er alle som jublet foran TV-en på fredagskvelden, skriver Paul Joakim Sandøy hos Minerva.

Paul Joakim Sandøy

Publisert: 30. mars 2015

Skavlan gjorde et ganske godt intervju. Det gjorde Åkesson også. Taperne er alle som jublet foran TV-en på fredagskvelden.

Jeg så Skavlan-intervjuet av Sverigedemokraternas sykemeldte leder Jimmie Åkesson i opptak søndag morgen. Etter at Kringkastingsrådet mottok rekordmange klager. Etter at både politikere og kommunikasjonseksperter hadde kalt seansen mobbing. Etter at sosiale medier hadde delt seg i to leirer: De som elsket intervjuet, og de som hatet det.

Jeg synes Skavlan gjorde et godt intervju. Det gjorde Åkesson også. Som seer liker jeg kombinasjonen av en personlig intervjustil og en mer konfronterende politisk journalistikk. Det er noe britisk over det. De fleste rikspolitikere er likandes folk, men politikken og retorikken deres er ikke fredet av den grunn.

Likevel ser jeg altså ut til å være i mindretall. Håvard Nyhus presenterer en plausibel forklaring: Det var først og fremst det umusikalske ved Skavlan-intervjuet som gjorde at folk reagerte. Flere på Twitter sier det samme: Skavlan skal være underholdning, ikke politisk grilling. Folk vil ikke forholde seg til vanskelige problemstillinger som innvandring, høyrepopulisme og retorikk med rasistiske (under)toner mens den siste tortillaen fortæres og rødvinsflaska nærmer seg bunnen.

Her stiller undertegnede i en disfavør – det er ikke like lett å føle komprytmen i sofaen om søndagsmorgenen.

Men man kan også snu på det. Tøffe intervjuer er kanskje ikke den fredagsunderholdningen vi vil ha, men det kan være fredagsunderholdningen vi trenger. Man kan berømme Skavlan og NRK for å bruke Skandinavias viktigste sendeflate til også mer krevende materie. Inspirerende historier kan du få overalt. Politisk grilling i lys av aktuelle problemstillinger er mangelvare.

Skjønt, ikke alt var like aktuelt. Flere har reagert på at Skavlan trakk frem 12 år gamle sitater for å vise at det er en ukultur blant SDs politikere. Og kanskje er det kritikkverdig. Det finnes nok av eksempler å ta av dersom målet er å få frem ukulturen blant Sverigedemokraterna. Et problem med Skavlan som Skandinavias Jeremy Paxman er at han ikke har utpreget politisk kompetanse.

Men husk også at dette var første gang Åkesson gjestet Skavlan. For mange nordmenn var dette deres første møte med Sverigedemokraternas partileder. Da er det på sin plass å belyse partiets historie og kultur. Sverigedemokraterna er et parti sprunget ut av rasistiske og nynazistiske grupperinger. Selv om Åkesson har forsøkt å rydde opp, preger dette fortsatt partiet. Det er svært relevant. Til tross for at Christian Tybring-Gjedde, Carl I. Hagen og Per Sandberg alle har kommet med noe som ligner solidariske utblåsninger: Sverigedemokraterna er ikke FrP. Det må også norske seere forholde seg til.

På ett tidspunkt, i sitt siste spørsmål, snublet imidlertid Skavlan også i mine øyne: «Men du får ingen vond smak i munnen av denne filmen? Men du forstår at gresshopper og parasitter og sånn, det er inte bra, det forstår du…?»

Dersom en misnøyens crescendo hadde bygd seg opp fra TV-stuer over det ganske land under hele sendingen, nådde den nå sitt klimaks. Vanligvis pleier Skavlan å kaste kortene etter sendingen. Her kastet han kortene i overført forstand. Det var mulig å skimte en nedlatenhet, muligens også en underliggende forakt.

Sett bort i fra dette siste feilskjæret, var intervjuet likevel godt. Men det er forutsatt at målet til Skavlan-redaksjonen var å være gode journalister og få frem interessante problemstillinger. Om målet derimot var å ødelegge for eller «avsløre» Sverigedemokraterna, var intervjuet ikke særlig smart gjennomført. De som har minst grunn til å være fornøyde med Skavlan-intervjuet, er mange av de samme som har hyllet det på sosiale medier.

Skavlan klarte å forene såre innvandringsmotstandere (de som klager på manglende ytringsfrihet i avisspaltene) med alle som bare ville nyte at fredda’n hadde senket seg over landet. Sistnevnte gruppe omtales ofte som «folket».

Den offensive fremtoningen bygget perfekt oppunder historien SD ønsker å fortelle om seg selv, og som Åkesson også formidlet under intervjuet: Vi blir ikke akseptert av den etablerte eliten. Vi krever, på vegne av 13 % av den svenske befolkningen, å behandles som folk.

Forskjellsbehandlingen er forståelig, men også reell. Selv om Skavlan har intervjuet andre tøft før – Nyhus trekker frem tidligere LO-leder Gerd Liv Valla og skipresident Erik Røste – er det paradoksalt nok ikke vanlig at politikere får denne konfronterende tonen. Partiledere inviteres som regel for å være morsomme eller inspirerende. Eller for å åpent legge ut om sin tøffe periode til medlidende spontanapplaus, slik Åkesson også gjorde. Minus applausen.

Åkesson imponerte også i den tøffere delen. Han svarte saklig og godt på de fleste utfordringer kongen av svorsk slang ut. En sykemeldt Åkesson kunne hove inn sympatipoeng mot en fremoverlent og i overkant avbrytende Skavlan (tøff journalistikk er ikke nødvendigvis avbrytelser). Jeg ser ikke bort ifra at Carl I. Hagen har rett når han spår fremgang for Sverigedemokraterna som en følge av intervjuet.

Dersom Skavlan-redaksjonen skulle se dette som en uheldig konsekvens, er det bare en ting å gjøre: Vreng jakka litt oftere, også i møte med Skandinavias mer etablerte partiledere. Da får dere i alle fall en ekstra seer på fredagskvelden.

Artikkelen er publisert hos Minerva 30.3.15.

Publisert: 19. desember 2023