Forsvar og sikkerhet

Et svekket NATO

Jens Stoltenberg har på vegne av NATO-landene en svært viktig oppgave i å gjenoppbygge alliansens troverdighet. En god start er å kommunisere tydelig til den europeiske opinionen at kontinentet er verdt å forsvare. En slik selverkjennelse vil antageligvis være langt viktigere enn en stor økning i landenes forsvarsutgifter, selv om sistnevnte definitivt ikke skader, skriver Eirik Løkke hos Minerva.

Eirik Løkke

Publisert: 8. september 2014

Av Eirik Løkke, rådgiver i Civita.

Konflikten i Ukraina har utvilsomt bidratt til å gjøre NATO-toppmøtet i Wales til et av de mest interessante møtene på svært lenge. Etter 25-år med «out of area-operasjoner», har verdens mektigste militærallianse gjenoppdaget sin raison d’être: Et militært forsvar av eget territorium. Men alliansens globale utflukt har kostet troverdighet, og Jens Stoltenberg tar derfor over et svekket NATO. Det er intet godt utgangspunkt i møte med den russiske utfordring.

De aller fleste observatører som rapporterer fra Ukraina, er samstemte i sin bedømming av at hovedansvaret for konflikten er å finne i Kreml, hvor Putin-regimet direkte og indirekte har bidratt til å finansiere og utstyre russiske opprørere i Ukraina. En del av opprørerne påstås også å være regulære medlemmer av den russiske hæren (en del av dem visstnok «på ferie»). Annekteringen av Krim-halvøya var åpenbart i strid med internasjonal rett og demonstrerte Putins illiberale etos om at makt er rett – et prinsipp som står i direkte motsetning til NATOs verdifundament om at fysisk makt skal være underlagt moralsk rett. Selv om Ukraina ikke er et NATO-medlem, er Putins maktpolitikk et åpenbart problem for NATO, både fordi Ukraina ønsker å orientere seg nærmere de europeiske landene, men også fordi Putins opptreden i Ukraina gjør Øst-Europa bekymret. Deres historiske erfaring med russerne er, for å si det forsiktig, ikke udelt positiv. Nettopp derfor er NATO svært opptatt av å fremstå troverdig.

Men NATOs ISAF-operasjon i Afghanistan har antageligvis bidratt til å svekke alliansens troverdighet. Innen utgangen av dette året vil NATO avslutte ISAF-operasjonen, og de aller færreste vil hevde at alliansen kommer styrket ut. Tvert imot er det ganske åpenbart at Nato ikke evnet å oppfylle sine forpliktelser i Afghanistan. Spørsmålet som nå, med god grunn, stilles i Moskva (og Beijing), er om NATO heller ikke er seriøs i Europa. Betydningen av å opptre med troverdighet fikk vi demonstrert på NATO-toppmøtet i Bucuresti i april 2008, da medlemskap for Georgia og Ukraina var på agendaen, og daværende generalsekretær Jaap De Hopp Scheffer uttalte at landene ville bli medlemmer etter hvert. Et snaut halvår senere invaderte Russland georgisk territorium og stoppet for alle praktiske formål enhver plan om å inkludere Georgia og Ukraina i NATO i nærmeste fremtid. NATO bør derfor være ytterst varsom med å invitere land til å bli medlemmer, med mindre man også er villig til å stille opp med de militære garantier som er nødvendige for å vise at man mener alvor i sitt forsvar av eget territorium. Sett fra Russland er det slett ingen selvfølge at NATO faktisk mener dette.

NATO-alliansen er overlegen Russland hva gjelder militære kapasiteter og bruker tilsammen (2/3 finansiert av USA) omkring ti ganger så mye på militæret som Russland. Med andre ord har NATO-landene evnen, spørsmålet er om de har viljen. Det konvensjonelle synet i Kreml synes å være at Europa har mistet sin vilje til å slåss om nødvendig, eller for å reformulere: liberale demokratier har den ulempe at de må ta hensyn til folkeviljen. Det er et hensyn Vladimir Putin ikke trenger å ta. Den vestlige opinionen var ikke villig til å stå løpet ut i Afghanistan, og den er neppe villig til å godta større tap i Ukraina. Spørsmålet er hvordan den europeiske opinionen reagerer om Putin skulle bruke maktpolitikk mot et NATO-land – ville man da risikere krig? Svaret er ikke åpenbart ja.

Innlegget er publisert hos Minerva 8.9.14.