Putins krigsforbrytelser må ikke belønnes med «våpenhvile» eller «fredsforhandlinger»

Russisk seier vil være en trussel mot demokratiske verdier og nasjoner. Utfallet i Ukraina vil påvirke oss i generasjoner.

Eirik Løkke

Publisert: 10. desember 2022

For ett år siden skrev Anne Applebaum i The Atlantic at «the bad guys are winning» (21. nov. 2021). Mens liberale demokratier i det 20. århundre presset kommunisme, fascisme og ekstrem nasjonalisme på defensiven, representerer det 21. århundre, ifølge Applebaum, autokratiets tilbakekomst.

Intet sted har dette vært tydeligere enn i Russland, og hadde det ikke vært for Ukraina, ville Putin innkassert en ny seier over det liberale demokratiet.

Ukraina kjemper ikke bare for nasjonens selvstendighet, landet er også i en eksistensiell kamp for den vestlige sivilisasjons fremtid. Ukrainas kamp fordrer økt økonomisk og militær støtte fra Vesten.

Da Putin den 24. februar invaderte nabolandet, var det få som trodde at Ukraina ville yte motstand. Den dominerende forestillingen var at Zelenskyj-regjeringen ville falle, med påfølgende russisk kontroll over Kyiv. Det var nettopp på grunn av dette at vestlige nasjoner «tilbød Zelenskyj skyss» ettersom motstand mot den angivelige russiske overmakten ble betraktet som fånyttes.

Putins invasjon i februar var således kulminasjonen av mange års krig mot demokratiet. For i tillegg til å invadere naboland og manipulere vestlige valg, har Putin-regimet også angrepet Storbritannia med kjemiske våpen (i Salisbury i 2018). Den russiske diktatoterens adferd illustrerer en antidemokratisk agenda, hvilket også er det primære motivet i Ukraina.

Selvsagt har krigen regionale aspekter, deriblant drømmen om å restaurere det russiske imperiet. Men det er ikke en alternativ forklaring, snarere tvert imot: Putins invasjon av Krim fulgte i kjølvannet av Ukrainas Maidan-opprør i 2013–2014, ettersom revolusjonen i Kyiv kunne skape «farlige ideer» om liberalt demokrati også hos russere.

Putins frykt for et folkelig opprør på Den røde plass utløste umiddelbar støtte til hans venner i Belarus og Kasakhstan, da store folkebevegelser truet de autoritære regimene.

Det er således ikke Nato som er trusselen for Putin, men demokratiet. Og hadde det ikke vært for at Volodymyr Zelenskyj svarte «ammunisjon – ikke skyss», kunne «the bad guys» innkassert nok en seier over demokratiet. Putins beslutning om å angripe Ukraina var basert på to antagelser:

For det første antok han at den ukrainske hæren ville desintegrere under press.

For det andre trodde han at det «dekadente Vesten» ikke ville stille opp for Ukraina.

Begge antagelsene var feil, og mange tusen russere er døde som følge av Putins stormannsgalskap. Ukrainas handlinger har gitt gjenklang i den frie verden, og materialisert seg i form av stor vestlig støtte. Nato-landene, og særlig USA, har utrustet Ukraina med verktøy til å presse den russiske hæren på retur. Det er vanskelig å karakterisere den prestasjonen som annet enn en spektakulær bragd.

Den ukrainske fremgangen på bakken har skapt panikk i Moskva, hvor Putin har svart med terrorbombing av sivile mål med den hensikt å nekte ukrainere mat og varme, et slående eksempel på hvordan Putin bruker krigsforbrytelser som strategi for å underkue naboen i sør.

Samtidig gambler Putin på at vestlige velgere i møte med kulde og dyr strøm vil svikte det ukrainske folket.

Han vil neppe lykkes.

Ukraina har gjennom året demonstrert sin vilje til å slåss for demokratiet og har allerede vært gjennom ubeskrivelige lidelser. Denne standhaftige viljen må vi i Vesten oppmuntre.

Putins krigsforbrytelser må ikke belønnes i form av «våpenhvile» eller «fredsforhandlinger», slik for eksempel Erik Solheim foreslår i kronikk i Dagens Næringsliv 30. november. Tvert imot har Ukraina og Vesten felles interesse i å knuse den russiske krigsmaskinen, hvilket er innenfor rekkevidde.

Dersom Vesten fortsetter å levere våpen, vil den ukrainske hæren fullføre jobben.

Innlegget er publisert i Dagens Næringsliv 8.12.2022.