Upresist fra Kokkvold

Per Edgar Kokkvold har skrevet en artikkel i Aftenposten (14.02) hvor hovedpoenget ser ut til å være å ta et oppgjør med dem som sier at islamistisk terrorisme ikke har noe med islam å gjøre. Slike oppgjør har det vært mange av. Dette er en såpass forvirret debatt, at vi må forsøke å komme videre, skriver Torkel Brekke på Aftenposten.no.

Torkel Brekke

Publisert: 16. februar 2015

Av Torkel Brekke, professor i religionshistorie, UiO og prosjektleder i Civita.

Noe av forvirringen ser ut til å bunne i en sammenblanding av det normative og det deskriptive. Det er bra at personer innenfor islamske organisjoner sier at terror ikke har noe med islam å gjøre fordi dette er en normativ uttalelse om hva de mener islam bør være.

Det er ikke en deskriptiv uttalelse om terrorismens historiske, sosiale eller ideologiske røtter. Når politikere framsetter samme påstand, kan den ofte forstås på samme måte, altså retorisk og normativt.

Når man som utenforstående kommentator eller forsker ønsker å komme med en deskriptiv uttalelse om en eller annen side ved terrorisme, blir saken en annen. Når man sier at terroren i Paris har noe med islam å gjøre, er det korrekt på en eller annen måte. Men det er også så generelt at det er uinteressant før man i det minste forsøker å presisere på hvilken måte dette har noe med islam å gjøre.

Kokkvold mener vi skal “tvinge islam til å ta et oppgjør med egen voldsforherligelse”. Hvordan kan man tvinge en verdensreligion til noe? Islam er ikke en størrelse som kan handle, like lite som kristendommen eller buddhismen er det. Stater handler. Personer handler. Organisasjoner handler. Disse kan tvinges eller påvirkes. Men da må Kokkvold være presis og si hvilke stater, hvilke organsiasjoner, hvilke personer. Og hvordan skal de tvinges?

Et sitat fra Kokkvold: “Heldigvis finnes det muslimer som ikke stikker hodet i sanden. Etter drapene på tegnere og jøder i Paris, appellerte Egypts president Abdel Fattah al-Sisi til landets imamer om å gjennomføre en religiøs revolusjon, gjenvinne islam for religionen, fordi den muslimske verden holder på å rives i stykker, ødelegges og gå tapt på grunn av en voldelig, islamistisk ideologi.”

Avsnittet viser et uvanlig syn på hva som er skjer i Midtøsten. Er al-Sisi et godt eksempel på en muslim som ikke stikker hodet i sanden, og er han en mann som kan gjenvinne islam og redde den islamske verden?

En annen lesning av al-Sisis uttalelse er at han er en statsleder som er kommet til makten gjennom kupp og at islamismen er en god unnskyldning for å bruke sikkerhetsapparatet til å undertrykke opposisjonen.

Det er dermed ikke helt urimelig å si at al-Sisi viderefører en politikk hvor alternative stemmer i det sivile samfunn, spesielt religiøse stemmer, knebles. Det er grunn til å mene at nettopp de sekularistiske og autoritære regimene i Egypt fra Nasser til Mubarak i varierende grad bidro til å skape moderne jihadistisk terrorisme ved å forby det muslimske brorskap og undertrykke normal demokratisk og fredelig politisk aktivitet.

Kokkvold skriver ikke direkte, men ser ut til å mene at islamofobi ikke finnes eller at det ikke er et problem. Det foreligger jo en ganske stor litteratur om islamofobi som fenomen, og det virker rart å mene at ordet ”islamofobi” utelukkende brukes retorisk for å skjule forbrytelser begått av muslimer.

Antisemittismen finnes, og den er et stort problem, selv om ordet ”antisemittisme” kan brukes retorisk. På samme måte finnes utvilsomt islamofobi, og den er også et problem, selv om ordet ”islamofobi” kan brukes for å tåkelegge. Det er synd at Kokkvold, med den posisjonen han har i norsk offentlighet, ikke er mer presis.

Innlegget er publisert på Aftenposten.no 15.2.15.