Norsk politikk

Gode migrasjonsforslag fra Ap

Haakon Riekeles

Nikolai Hegertun

Torstein Ulserød

Publisert: 4. oktober 2018

Onsdag 12.9. la Arbeiderpartiets mye omtalte migrasjonsutvalg frem sin innstilling til ny flyktning- og asylpolitikk. Den inneholder flere gode forslag som bør kunne danne grunnlag for en mer konstruktiv debatt om asyl- og flyktningpolitikken.

Ap har med migrasjonsutvalgets innstilling gitt et viktig bidrag til å bringe flyktningdebatten ut av et spor der det bare er mulig å drive symbolmarkeringer, og over i en diskusjon om nye løsninger. Det fortjener utvalget honnør for. Utvalget har i sin innstilling løsrevet seg fra Aps slagorddrevne asyl- og flyktningpolitikk, som i mange år har vært «streng og rettferdig», og tar i stedet utgangspunkt i noen prinsipper som forsøker å balansere de mange motstridende hensynene på dette feltet.

En politikk som samler, ikke splitter, Norge, slik utvalget ønsker, er et viktig mål i seg selv. Bærekraftig migrasjon er det store «buzzordet» innenfor migrasjonsfaglige miljøer for tiden, og lederen av Aps migrasjonsutvalg, Masud Gharahkhani, har i media hyppig vist til forskerne Paul Collier og Alexander Betts. En migrasjonspolitikk som skal være bærekraftig over tid, må ha et demokratisk mandat. En innvandringspolitikk og -debatt, som bygger opp under motsetninger, er bare bærekraftig for aktører som bruker migrasjonspolitikken kun som markeringsarena.

Ap-utvalget har flere grep for å sørge for en mer bærekraftig flyktningpolitikk.

Det første er å sørge for en bedre balanse mellom innvandring til Norge og vår evne til integrering.

Utvalget foreslår å se asylankomster, familiegjenforeninger og kvoteflyktninger i sammenheng, og sette et antall basert på forhandlinger mellom kommunene og regjeringen. Målet er færre asylsøkere ved grensen, og flere kvoteflyktninger. Det sentrale grepet er at det settes et tak for totalen som har et bredest mulig demokratisk mandat. Dette er et forslag som ligner mye på det som ble foreslått i et Civita-notat i fjor, som tok til orde for at det settes et måltall for totalt antall flyktninger årlig, i gjennomsnitt over tid.

Poenget med et måltall er å ramme inn flyktningpolitikken litt på samme måte som handlingsregelen rammer inn finanspolitikken. Et måltall vil synliggjøre at det å gi opphold til noen går på bekostning av andre som kan trenge det mer. Det vil dermed bli mulig å ha en mer reell og helhetlig diskusjon om hvilke grupper som bør få komme til eller få bli i Norge, uten at dette samtidig er en kontinuerlig debatt om nivået på innvandringen. En slik mekanisme tilfredsstiller naturligvis hverken de som ønsker seg nærmest null innvandring til Norge, eller de som drømmer om åpne grenser. Men alle som ønsker at Norge skal tilby beskyttelse til mennesker på flukt, og som også mener at det går en grense for hvor mange vi kan ta imot og integrere på en god måte, bør støtte en mer helhetlig vurdering av hvor mange og hvem som skal få beskyttelse.

Andre grep for en bærekraftig migrasjonspolitikk er å vri innsatsen som går til å tilby beskyttelse fra kostbare mottak av asylsøkere i Norge, til større innsats i flyktningenes nærområder.

Redusert ressursinnsats til asylsakbehandling i høykostlandet Norge skal oppnås ved å redusere asylankomstene til Norge gjennom å inngå flere tredjelandssamarbeid, henvise asylsøkere tilbake til det første trygge landet de har kommet til, og økt bruk av midlertidig opphold i Norge.

Den økte innsatsen i nærområdene består av en såkalt solidaritetspott på minst fem milliarder. En reell vilje til å bruke penger på å hjelpe mennesker på flukt er avgjørende hvis «å hjelpe de der de er» skal være en troverdig strategi.

Dessverre presenterer Ap-utvalget en lite overbevisende fortelling om hvordan ting henger sammen, og hvordan solidaritetspotten skal bidra til effektiv beskyttelse. Som første punkt i innstillingen skriver utvalget vidløftig om norsk utviklingspolitikk at «hovedformålet med norsk utviklingsbistand er bekjempe fattigdom og urettferdighet. Hovedveien ut av fattigdom går gjennom økonomisk vekst, jobbskaping og rettferdig fordeling innenfor rammen av stabile stater.» Det er ikke helt lett å forstå hva utvalget mener, men om de ser for seg at en ekstra solidaritetspott skal bidra til å bygge opp institusjoner og stabilisere sårbare og fattige stater slik at næringsutvikling og jobbskaping kan skje, så er det noe et samlet internasjonalt samfunn har bestrebet seg på i flere år – med mildt sagt skiftende hell – og det har uansett lite å gjøre med direkte hjelp til flyktninger

Det er viktig å bekjempe fattigdom og urettferdighet, men på dette feltet er det ikke slik at alle gode formål peker i samme retning. Å tilby slik beskyttelse til flyktninger er ikke det samme som å bekjempe generell urettferdighet, og det har lite å gjøre med å bekjempe fattigdom. For flyktninger og migranter er det snarere slik at det er få tiltak som gir mer utvikling enn å migrere til rikere land.

Tanken om å redusere migrasjon gjennom utviklingspolitikken står derfor i sterk kontrast til dette. Og selv om økte humanitære bidrag og investeringer i lokalsamfunn kan ha en begrensende effekt på kort sikt, tyder forskning på at økonomisk vekst og utvikling i fattige land fører til mer, ikke mindre migrasjon.

Utvalget foreslår at solidaritetspotten skal tas fra budsjettveksten i bistandsmidlene. Det fremstår som et forsøk på å unngå anklager om at Ap setter forskjellige gode formål opp mot hverandre, men det er selvfølgelig det utvalget gjør. Mer penger til flyktninger betyr mindre penger til annen bistand. Å anerkjenne denne prioriteringen ville åpnet for en mer ærlig debatt.

Selv om Aps utvalg i noen grad faller for fristelsen til å skjule reelle avveininger bak uklare formuleringer, har det likevel kommet med et godt og prinsipielt grunnlag for noe som kan bli en mer konstruktiv politisk diskusjon om norsk asyl- og flyktningpolitikk. Dette vil forhåpentligvis flere av de andre partiene imøtese med noe mer substansielt enn de har gjort til nå, etter at de har unnagjort de rituelle symbolmarkeringene i mediene.

Artikkelen er publisert i Dagsavisen 1.10.18.

Publisert: 4. oktober 2018