Demokrati

Pinlig passivitet

Høyre utviser en pinlig passivitet hvis det ikke evner å levere en klar fordømmelse av udemokratiske takter vi ikke har sett maken til i Europa på lenge, når det er så raskt ute med å fordømme lignende utvikling på motsatt ende av den politiske skalaen, skriver Kristian Tonning Riise, prosjektmedarbeider i Civita, hos Minerva.

Kristian Tonning Riise

Publisert: 10. januar 2012

Av Kristian Tonning Riise, prosjektmedarbeider i Civita.

Høyre kan ikke sitte stille i båten mens et europeisk søsterparti introduserer et nytt autoritært regime i Europa.

Det er aldri hyggelig når det er ens egne politiske venner som tar inn på gal sti. Det er betraktelig mer tilfredsstillende å rette en harmdirrende pekefinger mot motsatt ende av den politiske skalaen. Høyre har vært flinke til dette de siste årene, og med rette.

Venstresidens unnfallenhet overfor ideologiske venners grove menneskerettighetsbrudd i særlig Latin-Amerika har vært påfallende. Fortsatt nekter flere, inklusive stortingsrepresentanter, å ta innover seg de elendige tilstandene på Cuba – et av verdens mest åpenbare totalitære diktaturer.

Høyre, med nestleder Jan Tore Sanner i spissen, har i lang tid vært aktivt i kampen for demokrati og menneskerettigheter verden over. Hvert år deler også Høyre ut ”Sjur Lindebrækkes pris for demokrati og menneskerettigheter”. På landsmøtet i fjor gikk prisen til studentorganisasjonen JAVU i Venezuela, et annet eksempel på et venstreside-regime der menneskerettighetssituasjonen blir stadig verre.

Høyre har grunn til å være stolt av sin historie, hva gjelder demokrati og menneskerettigheter. Det medfører imidlertid et spesielt ansvar for å si fra like kraftfullt når ens egne venner tar i bruk de samme midlene man kritiserer hos sine motstandere. Ellers får kritikken en hul gjenklang og en vond bismak.

Et autoritært høyre i Ungarn

Ungarn, under ledelse av Høyres søsterparti Fidesz, er i ferd med å gi EU dets første autoritære regime. Med to tredjedels flertall i nasjonalforsamlingen tar regjeringspartiet nå i bruk alle midler for å feste et stadig strammere grep om makten.

Maktfordelingsprinsipper viskes ut og rettsystemet underlegges i mye større grad regjeringen. Et nytt medieråd er opprettet, med makt til å inndra lisenser og ilegge bøter dersom mediene ikke følger regjeringens krav til ”balanse” i dekningen. Denne loven har allerede ført til at landets eneste opposisjonsradio har mistet lisensen, samt oppsigelsen til to journalister i statlig TV.

Valgdistriktene er endret til fordel for sittende parti. Og dersom noe annet parti likevel, mot alle odds, skulle klare å ta tilbake makten, har regjeringen sørget for å sementere makten ytterligere ved å gi sentrale nøkkelpersoner åremål på langt over en valgperiode.

Alt i alt begynner utviklingen i Viktor Orbáns Ungarn å ligne en type styresett som Høyre burde se seg svært lite tjent med å bli assosiert med. Derfor blir jeg direkte forskrekket når nestleder i Høyre, Jan Tore Sanner – som ellers er så klokkeklar i slike saker – uttaler at han ikke ser noe problem med at den samme Orbán er nestleder i Høyres europeiske partiorganisasjon EPP.

”- Jeg ser ikke noe problem med det. Man må ha i bakhodet hvilken situasjon Ungarn var i da Fidesz overtok regjeringsmakten. Landet var kjørt i grøften av det forrige styret”, sier Sanner på spørsmål fra ABC Nyheter.

Når begynte Høyre å unnskylde nye demokratibrudd med gamle demokratibrudd? Hva ville Sanner svart hvis noen brukte det samme argumentet for å unnskylde Fidel Castros maktovertakelse på Cuba? Og dernest, mener Sanner at Fidesz’ tiltak er med på å styre landet ut av denne grøfta?

Pinlig pasivitet

Jeg tviler ikke på at Høyres ledelse også er svært skeptiske til utviklingen i Ungarn, men som folkevalgt for Høyre synes jeg det er ubehagelig at det enda ikke har kommet en tydelig uttalelse fra mitt parti.

Innlegget er publisert hos Minerva 10. januar 2012.