Soft denial – sluttord til Næss

Ragnar Næss fortsetter sin kamp mot å bruke betegnelsen folkemord om den tyrkiske utryddelsespolitikken under første verdenskrig. Bård Larsen svarer i Klassekampen.

Bård Larsen

Publisert: 18. april 2015

Av Bård Larsen, historiker i Civita.

Ragnar Næss (16. april) fortsetter sin kamp mot å bruke betegnelsen folkemord om den tyrkiske utryddelsespolitikken under første verdenskrig. Men han pakker den pent inn, det skal han ha.

Etter å ha blitt avslørt for å komme med rene usannheter om William Schabas, forstetter Næss å mistolke den samme for egen vinning, uten å berøre essensen i det Schabas selv svarte. Det er en velkjent strategi.

Vi får ta det på nytt: Ingen vil trekke Tyrkia for folkeretten i dag. Det er ikke en aktuell problemstilling. Det er hundre år siden folkemordet skjedde, og de skyldige ligger under torva for lengst. Dette vet Næss utmerket godt.

Derfor er det selvsagt ingen motsetning mellom å definere massakrene i 1915 som folkemord og det faktum at det ikke er en sak for folkeretten. Schabas og andre folkerettsjurister har derimot aldri hevdet at det armenske folkemordet ikke kan bevises i juridisk forstand.

Faktum er det diametralt motsatte og Næss har nå blitt forklart dette en håndfull ganger (også fra Schabas selv): Holocaust, og folkemordene i Rwanda og osmanriket regnes i fagmiljøene som de tre historiske massedrapene som faller inn under den absolutt strengeste definisjonen av folkemord i henhold til folkemordskonvensjonen. Bevisene er altså overveldende. Hadde gjerningsmennene fra Konstantinopel vært i live i dag ville det ført til en knusende folkemordsdom i menneskerettighetsdomstolen.

Næss mener programmatisk at «folkemordstesen» overspilles. I folkemordsforskningen beskrives Næss posisjon som «soft denial». Den er ikke like hissig og faktafornektende som den offisielle tyrkiske versjonen, men er grunnleggende sett spunnet rundt den samme ønskede konklusjonen: Drapene på armenerne var resultatet av krigseskalering, ikke folkemord. I krig skjer dessverre ofte krigsforbrytelser på alle sider. Dette burde Tyrkia erkjenne, mener han. Men det har Tyrkia allerede gjort. En slik erkjennelse kan Tyrkia utmerket leve med, så lenge de samtidig kan erklære at alle var ofre under den store verdenskrigen.

Det er sant å si en helt annen versjon av sannheten enn det faktum at armenere og andre minoriteter ble systematisk utryddet fra det østlige Anatolia. Næss vet at armenerne aldri vil kunne slå seg til ro med at Tyrkia ikke erkjenner den forbrytelsen de faktisk har et historisk ansvar for å innrømme. Forskningsmiljøene vil selvsagt heller aldri kunne akseptere at folkemordsbegrepet blir gjenstand for politisk forhandlingskort. Et folkemord slutter ikke å være et folkemord fordi noen føler seg støtt av begrepsbruken.

Med dette anser jeg debatten med Næss som avsluttet fra min side.

Innlegget er trykket i Klassekampen 18.4.15. Se også:

Civita-notat nr. 6 2015: Folkemordet på armenerne

Av Bård Larsen, historiker i Civita

Folkemordet på armenerne og andre kristne i det osmanske riket skjedde for hundre år siden, men er fremdeles gjenstand for høypotent internasjonal politikk. Årsaken er ikke faglig uenighet om hva som skjedde i 1915, men at Tyrkia gjennom flere tiår har truet sine allierte til å forholde seg tause om folkemordet.

Massakrene på armenerne er det eneste folkemord i historien hvor overgriperne ikke har erkjent sitt faktiske ansvar. Den tyrkiske minnekulturen er taushetsbelagt og det kan være straffbart å benytte folkemordsbegrepet i den tyrkiske offentligheten.

I dette notatet forklares den historiske og ideologiske bakgrunnen for folkemordet. Armenere og andre minoriteter ble ofre for et dødelig oppkok av nasjonalisme, osmansk maktforståelse og islamsk demagogi.

I notatet drøftes også de politiske forviklingene som har oppstått på bakgrunn av den tyrkiske fornektelsen. Benektelsen bidrar direkte og indirekte til å forsterke den autoritære tradisjonen i tyrkisk politikk og samfunnet generelt.

Om folkemord kan det sies at det kan oppleves i to faser: Den fysiske utslettelsen, og deretter fullbyrdelse gjennom fornektelse. Slik kan man omtale folkemordet på armenerne som det mest vellykkede folkemord i historien. Derfor er det viktig at det offisielle Norge anerkjenner folkemordet.

Last ned notatet her: Civita-notat_06_2015