Stortinget burde sagt nei
Tirsdag vedtok Stortinget å grunnlovsfeste flere økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter. Det var et steg i feil retning, skriver Eirik Løkke på Aftenposten.no.
Publisert: 14. mai 2014
Av Eirik Løkke, rådgiver i Civita.
Tirsdag vedtok Stortinget å grunnlovsfeste flere økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter. Det var et steg i feil retning.
Dersom man litt polemisk skal uttrykke forholdet mellom politikk og økonomi, er sistnevntes grunnregel knapphet på ressurser, mens førstnevnte er det motsatte. Dette forholdet illustreres tydelig i debatten om hvorvidt såkalte økonomiske, sosiale og kulturelle (ØSK) rettigheter skal inkluderes i grunnloven.
Å inkorporere ØSK-rettighetene er uheldig av særlig tre årsaker: For det første bidrar en rettighetsfestning til å undergrave respekten for de mest sentrale rettigheter, altså de sivile og politiske (SP). For det andre er det tvilsomt om en grunnlovsfestning har noen reell effekt på politikkområdet. Et siste argument mot grunnlovsfestning av ØSK-rettighetene, er at det bidrar til å undergrave grunnlovens praktiske betydning. Dette fordi flere av argumentene for inkorporering begrunnes med at det er en viktig symbolhandling.
Det liberale mantra om grunnleggende menneskerettigheter har dype historiske røtter fra Magna Carta via John Locke til Thomas Jefferson. I den amerikanske uavhengighetserklæringen uttrykkes det liberale credo om retten til liv, frihet og muligheten til å søke lykke. Disse ble senere operasjonalisert i en egen del av den amerikanske grunnloven: Bill of Rights. Christian Falsen og Eidsvollsforsamlingen var utvilsomt inspirert av den amerikanske grunnloven, og selv om de ikke forfattet en egen rettighetskatalog, har mange av paragrafene karakter av å være menneskerettigheter.
Det historiske utgangspunktet var utvilsomt at menneskerettigheter skulle forstås som klare begrensninger av statens makt, og tilsvarende rettstatsgarantier for borgerne, altså det som vi i dag kaller SP-rettigheter. Men der hvor sistnevnte uttrykker en begrensning av statens makt, signaliserer ØSK-rettighetene at staten har plikt til å yte tjenester overfor borgerne definert som viktige behov. Det er naturligvis ikke urimelig at staten gjennom vedtak i Stortinget prioriterer mellom viktige og mindre viktige ytelser, men det burde være ukontroversielt å hevde at SP-rettigheter har og bør ha en helt annen stilling enn ØSK-rettighetene. For er det virkelig noen som mener at det ikke er en vesensforskjell mellom ulovlig overvåking og vilkårlig fengsling kontra retten til tilfredsstillende levestandard og retten til fritt å delta i kulturelle aktiviteter? I motsetning til ulovlig overvåkning og vilkårlig fengsling, er det svært vanskelig å se hvordan sistnevnte rettigheter skal kunne prøves for en domstol. Det som derimot er lett å se, er hvordan hangen til å inkludere stadig flere behov som ”menneskerettigheter”, bidrar til å skape rettighetsinflasjon, hvorpå det effektivt bidrar til å undergrave respekten for reelle rettigheter.
En annen viktig innvending mot å inkorporere ØSK-rettighetene, er at konsekvensene er tvilsomme. Er det noen grunn til å tro at det å grunnlovsfeste retten til ”tilfredstillende levestandard” faktisk vil bidra til økt velstand? I følge en rapport fra den danske tankesmien CEPOS, forfattet av professor Christian Bjørnskov, er det lite som tyder på at lovfesting av sosiale rettigheter styrker folks rettigheter i praksis. Med andre ord er det liten grunn til å tro at det å grunnlovsfeste ”retten til en viss levestandard” vil ha en effekt på velstanden til norske borgere. Det beste Stortinget kan gjøre for å øke velstanden, er å legge til rette for produktiv virksomhet. Fremtiden må skapes, den kan ikke vedtas. Mange av tilhengerne anerkjenner at en inkorporering ikke vil ha en stor materiell effekt på lovverket, men mener likefullt at en grunnlovsfestning av ØSK-rettighetene er et viktig uttrykk for verdiene samfunnet bygger på, og at Grunnloven er viktig som symbol for samfunnet. Det er en farlig tilnærming. Grunnloven er utvilsomt et symbol, men det er noe langt mer. Grunnlovens politiske funksjon er å definere det politiske handlingsrommet som til enhver tid eksisterer, og hvilke begrensninger som skal legges på statsmakten. Ved å inkludere bestemmelser som utelukkende fremstår som symboler, bidrar man til å redusere grunnlovens praktiske funksjon, noe som er svært uheldig. Mange av ØSK-rettighetene er utvilsomt viktige, men en grunnlov kan ikke inkludere alt som er viktig, snarere tvert imot: En grunnlov bør begrenses til det som er nødvendig. Nettopp derfor burde Stortinget aldri ha vedtatt å grunnlovsfeste flere ØSK-rettigheter.
Innlegget er publisert hos Aftenposten 14.5.14.
Relatert
EU-retten og abort
Abort er et følsomt tema. På ulikt moralsk, etisk og religiøst grunnlag trekker velgere ulike konklusjoner, og synspunktene varierer fra land til land. Dette tilsier at EUs lovgiver er tilbakeholden. EU-retten omfatter ikke abort direkte, men den spiller likevel en viss rolle.
Forvaltningens evne til å gjennomføre: Rettsliggjøring uten realisme
Dommere saksøker EUs ministerråd
Et bemerkelsesverdig søksmål er reist av europeiske dommerforeninger mot Ministerrådet. Saksøkerne hevder at Rådets betingede vedtak om å utbetale Polen EU-midler må annulleres. Underretten avviste søksmålet, fordi saksøkerne ikke har rettslig interesse. Avvisningen ble imidlertid anket og verserer nå i EU-domstolen.
Svar til Marsdal
Vilkårlig om kommunene etterfølger loven
