Filosofen: Snakk om det i fortrolighet

En bedre og mer liberal regel, som tar hensyn til privatliv og integritet, sier derfor at alt bør kunne snakkes om, men i fortrolige rammer, skriver Lars Kolbeinstveit.

Lars Kolbeinstveit

Publisert: 29. desember 2018

Et personlig problem kan være hemmende. Derfor kan det at noen ser deg, lytter til deg eller gir deg råd, være til stor hjelp. Det å få snakket ut kan lette trykket. «Et inntrykk som ikke kommer til uttrykk, ender fort som et nedtrykk», brukte presten Per Frich Høydal å si. Det er mye sant i Høydals ord, men i vår tids åpenhetskultur kan ideen om «å snakke ut» også dras for langt.

Mennesker er ulike. Vi har forskjellige grenser for hva vi anser som privat. Noen bruker mer tid på å bygge tillitsrelasjoner til andre. Likevel er det for enkelt å hevde at en person som snakker lite – og holder kortene tett til brystet – med nødvendighet er mindre tillitsfull. Det er viktig å sette grenser for egen trygghet. Er man ikke trygg på at det går greit å prate om et personlig problem, kan stillheten være en dyd. Å la være å prate kan ha med mangel på fortrolighet å gjøre. Mye tyder på at det kan ligge en personlig gevinst i å prate ut, men det gjelder ikke alle sammenhenger. Ofte bør personlige problemer snakkes om i lukkede rom med enten nære venner, familie eller psykolog. En person som har snakket ut – uten en fortrolig ramme – blir lett utrygg i etterkant. Det kan føre til at personen for eksempel trekker seg unna, blir preget av frykt eller får et behov for å beskytte seg, og derfor blir aggressiv. Noen har nok en overdreven frykt for å snakke om personlige problemer, men det løses ikke ved å moralisere om at «man må snakke ut». Forbilder som snakker ut – for eksempel Else Kåss Furuseth, som har snakket mye om selvmord i egen familie – er med på å bygge ned barrierer, men samtidig er det urealistisk å tro at alle har godt av å snakke ut, helt åpent.

Vi lever i en liberal kultur hvor de fleste tabuer skal rives ned. Det er selvsagt uheldig hvis folk lar være å prate på grunn av at de føler på tabuer eller skam. I noen miljøer er det å føle på angst eller depresjon et stort tabu – andre miljøer har helt andre problemer. Uansett er ikke skam eller tabu alltid årsaken til at folk ikke prater. At en person ikke snakker særlig om et selvmord i nær familie, trenger ikke ha med tabuer å gjøre. Hensynet til andre i familien, eller behov for privatliv, er helt legitime grunner til ikke å snakke ut. Som medmennesker har vi ansvar for å lytte når andre har noe de vil dele med oss. Samtidig har vi et ansvar for å respektere en person som ikke ønsker å prate. Det handler om å vise respekt for andres integritet.

En bedre og mer liberal regel, som tar hensyn til privatliv og integritet, sier derfor at alt bør kunne snakkes om, men i fortrolige rammer.

Teksten er hentet fra Kolbeinstveits spalte Filosofen i Minervas papirutgave nr. 4/2018.