Muslimer og rettsstaten
Tallene kan kanskje heller ses på uttrykk for en «trade off», hvor muslimene aksepterer at det er norske skikker og tradisjoner som skal være utgangspunktet for lovene, men at de til gjengjeld ber om at disse lovene som har et annet utgangspunkt enn det de strengt tatt kunne ønske seg, ikke håndheves så strengt overfor dem som overfor andre, skriver Morten Kinander hos NRK.
Publisert: 10. juni 2013
Av Morten Kinander, jurist i Civita.
Muslimer vil ha like stor beskyttelse fra rettsstaten som flertallet av befolkningen, men mener samtidig at det skal gjelde særregler for dem, og at lovene ikke skal håndheves like sterkt overfor muslimer som de skal overfor nordmenn flest.
Dette kommer fram i en undersøkelse fra 2009, der resultatene ikke tidligere har vært publisert. Muslimer i Norge ser ut til å ha et ambivalent forhold til rettsstaten og sentrale norske rettslige institusjoner sett i forhold til den generelle befolkningen. Er dette oppsiktsvekkende?
Undersøkelsen ble utført av TNS Gallup på vegne av prosjektet «The End of National Legal Culture?». Den har sammenlignet oppfatningene om bla. rettsstaten hos den generelle befolkningen og hos muslimer, samt en rekke andre spørsmål, og viser at muslimer ser ut til å være såre fornøyd med den norske rettsstaten.
For eksempel har muslimer like stor tiltro som ikke-muslimer til at lovene i Norge er rettferdige, og mener at lovene bør endre seg i takt med folks holdninger og vaner. Det er dermed ikke klare holdepunkter for at muslimer mener Norges lover bør ha en religiøs forankring for å være legitime.
Hele 86 prosent av muslimene mener at lovene i Norge i det store og det hele er rettferdige. Både blant muslimer og den generelle befolkningen mener litt under halvparten at loven må endres i takt med folkemeningen, mens litt over halvparten mener at loven må være en fast standard for akseptabel oppførsel.
Det var også forholdsvis stor enighet om at lovene skal baseres på norske skikker og tradisjoner. Ca 30 prosent av både muslimer og den generelle befolkningen var «helt enig» i dette. 38 prosent av muslimene var imidlertid «delvis enig», mot 53 prosent av den generelle befolkningen. Det betyr at 68 prosent av muslimer mot 83 prosent av befolkningen var helt eller delvis enige i dette.
Selv om det er en viss uenighet å spore når man slår sammen «enig» og «delvis enig», synes det uansett å være en forholdsvis høy grad av enighet om hva det moralske utgangspunktet for statens makt over individene i et samfunn skal være.
Begge gruppene synes også i det store og det hele tatt at loven er til hjelp for folk som dem selv, selv om den generelle befolkningen er enda mer fornøyd enn muslimene med lovene våre. Det er riktignok en viss forskjell på hvor mange som mener dette: 74 prosent av muslimer mot 88 prosent av befolkningen, men dette viser uansett at både muslimer og den generelle befolkningen har en forholdsvis høy grad av tillit til at loven er til det beste for dem selv. At minoriteter i seg selv har en noe lavere tillit til at lovene er til for dem, er jo heller ikke unaturlig.
Gruppene skiller seg imidlertid ganske markant fra hverandre når det gjelder håndhevelsen av lovene. Her mener muslimgruppen i større grad enn den generelle befolkningen at visse lover enten ikke skal gjelde for dem, eller at de ikke skal håndheves like strengt overfor dem.
Først og fremst var muslimene i langt større grad enn den generelle befolkningen villige til å begå sivil ulydighet dersom deres religiøse leder ga uttrykk for at en lov som Stortinget har vedtatt er umoralsk.
Hele 48 prosent av muslimene mente at religiøse mennesker i slike tilfeller må følge sine religiøse ledere. 30 prosent mente at det var deres egensamvittighet som var avgjørende, ikke den religiøse lederens meninger. Til motsetning mente bare 3 prosent av den generelle befolkningen at sivil ulydighet på religiøst grunnlag var et alternativ, mens 16 prosent mente man måtte følge sin egen samvittighet dersom det var konflikt mellom loven og samvittigheten.
Dette er interessant, i den forstand at det viser to ting; så mange som omtrent halvparten av muslimene er villige til å begå sivil ulydighet på religiøst grunnlag, mens kun 16 prosent av den generelle befolkningen mener man må følge sin egen samvittighet.
Det er muligens ikke overraskende at sterkt religiøse mennesker mener at deres religiøse lederes oppfatning av rett og galt skal gå foran de politisk vedtatte lovene. Islam er jo også – i motsetning til kristendommen – en lovreligion, og 38 prosent av muslimer sier seg helt eller delvis enig i at lovene bør være basert på religion. Den generelle befolkningen har også oppsiktsvekkende høy enighet i dette, med 18 prosent.
Men at så få som 16 prosent av den generelle befolkningen– mot altså 30 prosent av muslimene – mener at deres egen samvittighet skal gå foran demokratisk vedtatte lover, kan virke lite. Folk i Norge har med andre ord en sterk tilbøyelighet til å rette seg etter lovene – også de som eventuelt skulle stride mot deres egen samvittighet. Nordmenn er med andre ord et lovlydig folk, med en stor tiltro til lovenes moralske autoritet.
På spørsmål om regjeringen bør anstrenge seg for å tilpasse lovene til etniske og religiøse minoriteters «behov», svarte 20 prosent nei, mens 48 prosent mente at lovene bør tilpasses minoritetenes behov. Hele 28 prosent av muslimer mente man ikke burde håndheve vanlige lover overfor religiøse eller etniske minoriteter forutsatt at det ikke skadet andre mennesker.
Det kan sies å være et oppsiktsvekkende høyt tall, særlig tatt i betraktning av at denne gruppen har en gjennomgående høy tillit til rettssystemet og dets institusjoner. I tillegg mener 34 prosent av muslimene at det bør være spesielle lover for etniske og religiøse minoriteter i arve- og familierettslige spørsmål. Kun 7 prosent av den generelle befolkningen er tilhengere av dette.
At muslimene – som en minoritet – har et paradoksalt forhold til lovene og rettsinstitusjonene, bør kanskje ikke overraske. De er i så fall ikke alene om å ha det. Prinsipper og argumenter har en lei tendens til å skreddersys de underliggende interessene når det kommer til stykket, noe EU- og EØS-debatten har vist oss eksempler fra. For eksempel har den prinsipielle debatten om overnasjonale institusjoners innflytelse på norsk politikk, ofte vært styrt av om disse institusjonene har produsert resultater man har vært enig i eller ikke.
Og tallene gir heller ikke grunn til å si at muslimer er mindre prinsipielle enn andre når det gjelder forholdet til rettsstaten. Det er den generelle befolkningens interesser som har fått gjennomslag i lovgivningen, og undersøkelsen viser ikke hvordan andre minoriteter ser på de samme problemstillingene.
Selv om resultatene kan sies å være klare, er de også til dels motstridende. De gir rom for flere fortolkninger. Det kan for eksempel hevdes at muslimer mener at deres religiøsitet skal respekteres i større grad.
Men tallene kan kanskje heller ses på uttrykk for en «trade off», hvor muslimene aksepterer at det er norske skikker og tradisjoner som skal være utgangspunktet for lovene, men at de til gjengjeld ber om at disse lovene som har et annet utgangspunkt enn det de strengt tatt kunne ønske seg, ikke håndheves så strengt overfor dem som overfor andre.
Innlegget er publisert hos NRK 8.6.13. Hør også Kinander diskutere temaet i NRKs Verdibørsen.
Innlegget er basert på dette notatet:
Civita-notat nr.12 2013: Muslimer og tillit – Om muslimers forhold til norske rettslige institusjoner
Som i ledd i et pågående forskningsprosjekt, med tittelen ”The End of National Legal Culture? The Case of Norway”, har Norges Forskningsråd finansiert utføringen av en omfattende studie av Norges innbyggeres holdninger til retten – som ledd i en undersøkelse av den norske rettskulturen. Undersøkelsen er utført av TNS Gallup og viser interessante resultater som blir presentert i dette Civita-notatet.
Undersøkelsen kartlegger både muslimers og den generelle befolkningens holdninger til en rekke sentrale rettslige institusjoner og lovenes moralske grunnlag. Den viser at det er visse forskjeller i holdninger og tillit til sentrale samfunnsinstitusjoner mellom den generelle befolkningen og muslimer i Norge.
Last ned og les notatet her: Civita-notat_12_2013
Relatert
Forvaltningens evne til å gjennomføre: Rettsliggjøring uten realisme
Dommere saksøker EUs ministerråd
Et bemerkelsesverdig søksmål er reist av europeiske dommerforeninger mot Ministerrådet. Saksøkerne hevder at Rådets betingede vedtak om å utbetale Polen EU-midler må annulleres. Underretten avviste søksmålet, fordi saksøkerne ikke har rettslig interesse. Avvisningen ble imidlertid anket og verserer nå i EU-domstolen.
Mistenkeliggjørende innvandringsdebatt
Vilkårlig om kommunene etterfølger loven
Europa bygger høyere murer
