Av Eirik Løkke og Torstein Ulserød, Civita
I Aftenposten (26.7) skriver direktør i Kriminalomsorgsdirektoratet Marianne Vollan om smekkfulle norske fengsler, og mange har etterlyst bygging av nye fengselsplasser. Et annet tiltak med potensielt stor effekt, er imidlertid å revurdere narkotikapolitikken. En mer rasjonell narkotikapolitikk vil åpenbart kunne redusere soningskøene.
Ca 1/3 av alle norske fanger sitter med narkotika som hovedlovbrudd, og soningskøene er ett eksempel på at norsk narkotikapolitikk antagelig skaper flere problemer enn den løser.
Mange vil nok tenke at kapasitetsproblemer i fengslene er et dårlig argument for å redusere bruken av straff for adferd som mange anser uønsket. Men det er forskjell på narkotikabruk og annen kriminalitet. Norsk strafferett er basert på det såkalte skadefølgeprinsippet. Det går ut på at bare handlinger som medfører skade, eller fare for skade, bør straffesanksjoneres. Det er også bred politisk enighet om at straff som hovedregel ikke bør brukes dersom gjerningspersonens handlinger først og fremst er skadelige for ham selv. Nettopp derfor gikk flertallet i den såkalte straffelovkommisjonen på begynnelsen av 2000-tallet inn for å avkriminalisere bruk av narkotika, blant annet med følgende begrunnelse: ”det (er) ikke grunn til å straffe den enkelte narkotikamisbruker, blant annet fordi narkotikamisbruket bare i begrenset grad kan sies å innebære skade på andre.”
En samlet kommisjon gikk også inn for å redusere strafferammene for narkotikakriminalitet generelt, ikke bare egen bruk. Kommisjonen pekte på at “straffutmålingsnivået i Norge på narkotikaområdet er av flere blitt karakterisert som et av de strengeste i verden”.
Alle forslagene om redusert bruk av straff på narkotikafeltet ble imidlertid blankt avvist av daværende regjering med henvisning til “straffens preventive virkninger” Slike virkninger av straff på narkotkafeltet savner dokumentasjon. Den massive bruken av straff på narkotikafeltet i Norge er stadig en politikk basert på løse antagelser om virkninger av straff, og et ønske om å ”sende signaler”.
Dårlig begrunnet straffelovgivning er selvsagt problematisk i seg selv. Og som kapasitetsproblemene i norske fengsler blant annet illustrerer: Den massive bruken av strafferettslige tiltak mot narkotikabruk har også en ressursmessig side, Politi, rettsvesen og kriminalomsorg bruker milliarder av kroner på å håndheve narkotikaforbudet. Mange av disse pengene kunne vært bedre anvendt på andre måter, hvis målet er å redusere skadevirkninger av rusmiddelbruk.
I tillegg kan en mer rasjonell narkotikapolitikk bidra til å frigjøre ressurser i politiet, noe den mangelfulle etterforskningen av blant annet voldtektssaker illustrerer at det er et klart behov for. Og som en hyggelig bieffekt: Redusert bruk av strafferettslige tiltak på narkotikafeltet vil bidra til å løse det akutte behovet for nye fengselsplasser.
Innlegget var publisert i Aftenposten torsdag 6. august 2015.
Relatert
Forvaltningens evne til å gjennomføre: Rettsliggjøring uten realisme
Dommere saksøker EUs ministerråd
Et bemerkelsesverdig søksmål er reist av europeiske dommerforeninger mot Ministerrådet. Saksøkerne hevder at Rådets betingede vedtak om å utbetale Polen EU-midler må annulleres. Underretten avviste søksmålet, fordi saksøkerne ikke har rettslig interesse. Avvisningen ble imidlertid anket og verserer nå i EU-domstolen.
Vilkårlig om kommunene etterfølger loven
Trumps bisarre angrep på Chicago
EU-samarbeidet som et rettsfellesskap
Med lov skal EU bygges! Dette følger av EUs verdier, især om fred, frihet, demokrati, rettsstat og menneskerettigheter. EUs rettsnatur understrekes dessuten av andre forhold. Opphører lov og orden i EU, går samarbeidet i oppløsning. Dét bør imidlertid ingen ønske seg…
