Norsk domstol myndighetene — Flickr.com/Andreas Haldorsen

Tilliten til domstolene var lavest i distriktene

Det er høyst tvilsomt om tilliten til domstolene øker ved at de gis «bedre lokal forankring og bedre forståelse for lokale forhold». Tvert imot er det fare for at tilliten da svekkes.

Steinar Juel

Publisert: 9. april 2022

I høringsnotatet Justisdepartementet har sendt på høring om reversering av domstolstrukturen, angir departementet følgende som en hovedbegrunnelse: «Tilgjengelige domstoler med nærhet til brukerne gir domstolene bedre lokal forankring og bedre forståelse for lokale forhold. Dette vil igjen kunne bidra til økt tillit til domstolene.» Det er en høyst tvilsom påstand. I Domstolkommisjonen fikk vi foretatt en publikumsundersøkelse som har vært lite fremme i debatten om struktur. Undersøkelsen ble gjort i januar-mars 2019 (vedlegg til NOU 2019:17), og den viste at tilliten til domstolene var høyest i Oslo og lavest i tynt befolkede områder. Dette var status med den domstolstrukturen regjeringen nå ønsker å vende tilbake til.

I brukerundersøkelsen som ble foretatt av Opinion, ble det stilt flere spørsmål knyttet til tillit. I Oslo svarte 77 prosent av de spurte at de var helt eller i stor grad enig i utsagnet «Jeg har tillit til domstolene». På steder med færre enn 2000 innbyggere var det kun 66 prosent som var like enige. Sammenligner vi Oslo med andre regioner i Norge, var det i Nord-Norge kun 65 prosent som var helt eller i stor grad enig i påstanden. Svarene på utsagnet «Jeg tror domstolene favoriserer enkeltgrupper i samfunnet» viste samme mønster. I Oslo var det kun 13 prosent som var helt eller i stor grad enig i påstanden. I Nord-Norge 19 prosent, og på steder med færre enn 2000 innbyggere 17 prosent.

Da Opinion presenterte resultatene for kommisjonen, var jeg overrasket over den regionale tendensen, med høyest tillit i Oslo og i større byer ellers, lavest på små steder. Min erfaring med måling av kundetilfredshet i bank var at tilfredsheten var lavest i Oslo og høyest på mindre steder. Det ble antatt at det skyldtes at kunder i store byer er mer kritiske, da de normalt har mer å velge mellom, og at de ikke i samme grad får det personlige forholdet til bankens kunderådgivere, og dermed personlig behandling, som tilfellet er på små steder. For tjenesteleverandører er nærhet, og kjenne kunden slik at en kan være fleksibel i kundebehandlingen, viktig for kundetilfredsheten.

Folks forhold til domstol og bank (eller andre tjenesteleverandører) er veldig forskjellig. Tilliten til domstolene er knyttet til at man opplever dem som upartiske, at dommeren ikke kjenner motparten, ikke trener fotballaget til motpartens datter, eller at dommeren ikke er forutinntatt med hensyn til egen eller en motparts familiebakgrunn. Personlig kjennskap og behandling reduserer tilliten til domstolene.

Fru Justitia har bind foran øynene. For en kunderådgiver i bank er det derimot viktig å se kunden.

Det er derfor høyst tvilsomt om tilliten til domstolene øker ved at de gis «bedre lokal forankring og bedre forståelse for lokale forhold». Tvert imot er det fare for at tilliten da svekkes. Hva menes med «lokal forankring og bedre forståelse for lokale forhold»? Skal dommerne ta hensyn til at en tiltalt person «tilhører en god familie»? Eller skal det være slik at domstolen skal ta hensyn til at synet på bestemte lovbrudd varierer i befolkningen på ulike steder i landet?

I Domstolkommisjonen var vi opptatt av å foreslå en struktur som kunne bidra til likhet for loven uansett hvor i landet man bor. Domstoler med lokal forankring og forståelse for lokale forhold kan være i motstrid til dette, og svekke tilliten til rettsvesenet.

Kronikken var publisert i DN 7. april 2022.