«For lite, for sent», ble «for mye, for lenge»
Lenger permitteringsperioder gir økt total ledighet og dårligere jobbmuligheter for de permitterte. Haakon Riekeles i Dagbladet.
Publisert: 11. mars 2017
Arbeiderpartiets permitteringskritikk av regjeringen var feil, og regjeringen burde ikke gitt etter. Nå har Nav bekreftet det i en ny rapport: lenger permitteringsperioder gir mindre jobbsøking, økt total ledighet, og dårligere jobbmuligheter for de permitterte på sikt. Disse konklusjonene bør få konsekvenser, både for selve permitteringsregelverket, og for politikeres retorikk.
Da det kraftige oljeprisfallet høsten 2014 førte til stadig økende arbeidsledighet, særlig på Sør- og Vestlandet, hadde Arbeiderpartiet et mantra de gjentok igjen og igjen for å karakterisere regjeringens innsats: «For lite, for sent».
Det var ikke så mye Arbeiderpartiet hadde å vise til for å underbygge den påstanden. Regjeringen brukte ikke bare rekord-mye oljepenger (det gjør tross alt alle regjeringer de fleste år siden oljefondet stadig vokser). Regjeringen hadde også en vekst i oljepengebruken som var høyere enn noe tidspunkt unntatt under finanskrisen. På toppen av det kom de såkalte automatiske stabilisatorene, som består i at det automatisk pumpes mer penger inn i økonomien når arbeidsledigheten er høy og skatteinntektene lave, uten at det regnes med i oljepengebruken. Klassisk keynesiansk økonomisk tankegang skulle tilsi at det var en kraftig virkemiddelbruk mot ledigheten. I tillegg målrettet regjeringen deler av den finanspolitiske innsatsen mot de delene av landet hvor problemene var størst, gjennom egne pakker for Sør- og Vestlandet. Renten, som er førstelinjeforsvaret ved økt ledighet, var dessuten rekordlav.
Det mest håndfaste Ap hadde å vise til var permitteringsregelverket. I 2014 strammet nemlig regjeringen inn den maksimale permitteringsperioden til 26 uker. I 2015 utvidet regjeringen permitteringstiden tilbake til 30 uker, men Ap viste da til at man under finanskrisen i 2009 hadde utvidet perioden til hele 52 uker. I fjor vår ga regjeringen seg til slutt, etter sterkt press fra LO og NHO i tillegg til Ap, og utvidet perioden til 52 uker.
En permittering innebærer at arbeidstakeren ikke jobber, men beholder en tilknytning til arbeidsplassen. Etter en kort arbeidsgiverperiode overtar staten ansvaret for å betale dagpenger, lik 62,4 prosent av tidligere lønn. På papiret kan permittering fremstå som en god ordning. Det gjør at bedrifter kan holde på kompetent arbeidskraft gjennom vanskelige perioder med lite å gjøre. Arbeidstakerne verdsetter å fortsatt ha en tilknytning til arbeidsplassen, og oppfatter at det er større mulighet for å få tilbake den gamle jobben når tidene eventuelt bedrer seg. Derfor er også LO den største pådriveren for sjenerøse permitteringsordninger.
Men bare fordi permittering kan være en nyttig ordning i mange tilfeller, betyr det ikke at det er en god idé å ha lengst mulig permitteringsperioder.
Det finnes store mengder forskning som viser at arbeidstakere som er permitterte i mindre grad ser etter andre jobber, enn arbeidstakere som er på vanlige dagpenger. Dermed bindes arbeidskraften til eksisterende bedrifter. Det er ikke et spesielt stort problem når man vet at nedgangen man er i er forbigående. Når det er grunn til å tro at nedgangen er langvarig, er det derimot viktig at arbeidstakere så raskt som mulig orienterer seg mot nye muligheter. Det er viktig for samfunnet, fordi det bidrar til omstilling. Mens finanskrisen var en akutt krise som man kunne anta at ville gå over, er ledigheten etter oljeprisfallet en strukturell endring som krever at økonomien tilpasser seg en mindre oljenæring.
Heller ikke for arbeidstakeren er lenger permittering et gode. Det bekrefter rapporten som Nav nå har kommet med: «utvidelse av den maksimale permitteringsperioden gjør at perioden som arbeidsledig øker utover det konjunkturene skulle tilsi. Dette kan bidra til en lavere sannsynlighet for at den permitterte returnerer til jobb.» Funnet er i tråd med tidligere forskning, både fra Norge og fra utlandet, og bør derfor ikke komme som en overraskelse.
Økt ledighet kunne kanskje vært en pris som var verdt å betale dersom lenger permittering ga økt sannsynlighet for å komme tilbake til den samme jobben, som tross alt er det de fleste permitterte arbeidstakere foretrekker.
Forskningsrapporten fra Nav avkrefter det: «utvidelser av permitteringsperioden fører heller ikke til at flere kommer i jobb eller returnerer til samme jobb».
Det er med andre ord ikke tilfellet at bedrifter trenger ekstra tid til å tilpasse seg den økonomiske situasjonen. Uavhengig av lengden på permitteringsperioden tar mange bedrifter tilbake arbeidstakere på slutten av den maksimale permitteringsperioden. Man ser derfor at å utvide perioden ofte kan bety kun å utsette tidspunktet den eksisterende arbeidsgiveren uansett ville hentet tilbake arbeidstakeren. Det ble også vist i tidligere norsk forskning, men har ikke synes å hatt noen innvirkning på LO eller Aps argumentasjon.
Permitteringsregelverket er et godt eksempel på at bare fordi LO og NHO blir enige om noe, er det ikke nødvendigvis bra for samfunnet. For noen av NHOs bedrifter kan det være bra å holde på den kompetente arbeidskraften gjennom en nedgangsperiode, men kostnaden bæres indirekte av andre bedrifter, som kunne tatt i bruk den samme arbeidskraften. Det er vanskeligere å forstå hvorfor LO er de sterkeste forkjemperne for lenger permitteringsperioder, når forskningen så tydelig viser at det ikke gir noen gevinst for arbeidstakerne. Sannsynligvis er det fordi det føles tryggere for arbeidstakere å fortsatt ha en tilknytning til sin gamle bedrift, selv om den tryggheten i realiteten er illusorisk. Siden flere permitterte enn ledige i snitt finner tilbake til sin gamle arbeidsplass, virker det bedre å være permittert. Dessverre er det en feilslutning å derfor tro at en utvidet permittering dermed gir mer trygghet. De som får tilbake jobben ville i all hovedsak fått den tilbake også med en kortere permitteringsperiode, mens de som ikke får den tilbake ender opp med å være arbeidsledig lenger, og potensielt falle helt ut av arbeidsmarkedet.
Uansett bør et så klart funn som det Nav nå har kommet med få konsekvenser. Permitteringsperioden bør snarest reduseres tilbake dit den var. Og neste gang Ap eller andre viser til for kort permittering som bevis for at det gjøres «for lite, for sent», så bør det gjennomskues som den hule retorikken det er.
Innlegget var publisert i Dagbladet torsdag 9. mars 2017
Relatert
Deltidsarbeid og overtid i EØS
EU-domstolen har i en konkret sak kommet til at arbeid i en deltidsstilling ut over avtalt deltid, skal kompenseres som overtid. Dommen har vakt begeistring i fagbevegelsen, mens arbeidsgiversiden er alarmert. Dersom dommen må sies å ha mangler, er det noe myndighetene kan gjøre med det?
Vi bør tenke nytt om våre velferdsordninger
Finnes det en bærekraftig innvandringspolitikk?
EØS og et ‘rent internt forhold’ – et eksempel
EØS-avtalen er en avtale mellom EU-statene, EU selv og tre av EFTA-statene. Den binder avtalepartene, men også medlemsstatenes borgere og foretak har rettigheter og plikter etter avtalen. En rettstvist må imidlertid ha et grenseoverskridende aspekt før EØS-reglene får virkning. Bemanningsforetaks virksomhet i Norge kan illustrere forholdet.
Dagens Nav-system er rigget med fattigdomsfeller
