Behov for en åpen diskusjon om bistand
Problemet til regjeringen er ikke at de er 0,06 prosentpoeng unna å nå bistandsmålet, men hva de bruker bistandspengene på.
Publisert: 22. oktober 2023
Ingen dag i året er mer forutsigbar enn statsbudsjettdagen. Finansministeren bruker morgenen på å presentere et statsbudsjett «som svarer på utfordringene vi står overfor». Deretter kommer opposisjonen og interesseorganisasjoner fra alle kanter og kritiserer alt som mangler ved budsjettet.
Mindre debatt er det imidlertid om hva vi bruker pengene på. I år er intet unntak.
Når ikke målet
Regjeringen legger frem et bistandsbudsjett på 51,7 milliarder kroner, en økning på 7,5 milliarder sammenlignet med det salderte budsjettet for 2023. Det tilsvarer 0,94 prosent av BNI – som vil si at de er 0,06 prosentpoeng unna å nå det beryktede bistandsmålet.
Forutsigbart reagerer bistandsorganisasjonene og deler av opposisjonen – forståelig nok. Det skulle tross alt bare mangle at Norge gir én krone av hver hundrelapp vi tjener til verdens fattigste.
Likevel skygger debatten om de siste 0,06 prosent for det viktigste: Nemlig hva vi bruker pengene på. Det utgjør en vel så stor forskjell.
Brukes feil
Den mest betydelige, og minst oppløftende, trenden i bistandsbudsjettet er at en stadig mindre andel går til tiltak som løfter folk ut av fattigdom. Stadig mer av bistanden er penger som strengt tatt burde tilhøre andre deler av budsjettet.
Blant annet settes det av 3,8 milliarder kroner til mottak av flyktninger i Norge. I tillegg går en stor andel til Ukraina og klimafinansiering. Blant annet settes det av en tapsavsetning på 375 millioner i bistandsbudsjettet til den nye garantiordningen for fornybar energi. Det er gode formål, men utvanner den nødvendige bistanden til det globale sør, der behovene er enorme. Ikke minst er det et løftebrudd. I Parisavtalen står det at finansiering av utslippsreduksjon ikke skal gå på bekostning av tradisjonell bistand.
Denne betydelige omdreiningen manifesteres av hvordan utviklingsminister Tvinnerheim omtaler bistandsbudsjettet. Det har nemlig blitt et såkalt «hjelpebudsjett». Dessverre er ikke endringen kun retorisk. Regjeringen forlater nå OECD-kriteriene for hva som blir godkjent som bistand. Med det bryter man med det som har vært internasjonal konsensus siden 1970.
Kutter i utdanning og helse
Regjeringen nedprioriterer også det som har vært en tydelig norsk satsing de siste årene. Utdanningsbistanden kuttes nemlig med hele 20 prosent. Som en konsekvens kan 200 000 barn miste skolegangen sin, estimerer Redd Barna.
I tillegg reduseres støtten til global helse, om enn marginalt, for andre år på rad. Det er en bekymringsverdig trend vi ser i flere andre land. Allerede før pandemien var finansieringsbehovene enorme. Nå står helsesystemer i utviklingsland i knestående.
Trenger en ærlig diskusjon
Likevel hadde samtlige omprioriteringer vært forståelige dersom man bare hadde vært ærlig om dem. Tendensen er imidlertid at regjeringer, uavhengig av partifarge, aldri forteller hva man reduserer eller kutter i bistanden. Tvert imot formulerer man seg så diplomatisk at vi som er engasjerte må regne i excel-ark for å finne ut av hva som har skjedd.
Men vi trenger en ærlig og åpen diskusjon om hva vi bruker bistandsmidlene på. Det må være en tydelig begrunnelse bak hver enkelt beslutning– enten det handler om finansieringsbehov, effektivitet eller egeninteresse. Dagens politikk fremstår derimot som vilkårlig og lite gjennomtenkt.
Det taper både skattebetalerne og verdens fattige på.
Innlegget er publisert i Vårt Land 20.10.2023.
Relatert
Skurdal jukser eller misforstår
Norsk økonomi: Er den så sunn som vi tror?
Feil prioritering i barnehagesektoren
Vi søker prosjektleder for bistands- og utviklingspolitikk
Ikke i Norges interesse å undergrave investorers sikkerhet mot konfiskering
