Behovet for norsk ledelse i global helse
Norges langvarige innsats i global helse har gitt oss en internasjonal lederstatus som nå er i ferd med å forsvinne. Med høy risiko for en ny og kostbar pandemi er det lurt at Norge igjen tar på ledertrøya.
Publisert: 10. januar 2025
Det er omtrent 23 prosent sjanse for at en ny pandemi med lik eller høyere dødelighet enn Covid-19 inntreffer i løpet av de neste ti årene. Det slo Lancet sin kommisjon på helseinvesteringer fast i fjor, som også i etterkant ble fulgt opp i anbefalingene til Stoltenberg-utvalget. Verdens helseberedskap er ikke sterkere enn sitt svakeste ledd, og det er essensielt at Norge gjør gode investeringer som kan føre til en tryggere verden. Det bør i langt større grad skje gjennom vår bistand til global helse.
Vi kan nå lese om en fugleinfluensa som sprer seg i USA, og som denne uken forårsaket sitt første dødsfall. Det har enda ikke forekommet smitte mellom mennesker, men slike smittebilder kan som kjent utvikle seg raskt. Noen forskere mener vi kun er én mutasjon unna smitte mellom mennesker. Kan nettopp dette være den neste pandemien vi kommer til å stå overfor? Aftenposten advarte på lederplass før jul om Norges dårlige beredskap for en slik pandemi som følge av vårt utenforskap fra EUs helsesamarbeid.
Men Norges generelle beredskap mot pandemier må også vurderes i et enda større bilde enn EU. Beredskap må også sees gjennom våre internasjonale bidrag til global helse. Bistanden vi gir til formål innen global helse er svært viktig for mottakerne, men det er også en tydelig investering i vår egen trygghet. Koronapandemien viste hvor sårbare vi er for helsetrusler som oppstår i andre land, og i dag er det mange land som ikke har den nødvendige kapasiteten til å håndtere sykdomssmitte, og begrensing. Gode investeringer i global helse kan øke lokal helsekapasitet, og bidra til effektiv overvåkning og responsmekanismer.
Som andel av det totale bistandsbudsjettet, har dessverre helsebistanden gått ned de siste årene. Selv om bistanden har gjennomgått betydelige økninger det siste tiåret, har andelen satt av til helse falt. Med unntak av pandemiårene 2020 og 2021, har det skjedd betydelige reduksjoner i andelen av bistandsbudsjettet som går til helse. I 2013 var helsebistanden på 5,88 milliarder kroner, mens den i 2023 var på 6,45 milliarder kroner. Det tilsvarer en økning av helsebistanden på 9,7 prosent, samtidig som den totale bistanden økte med 32,2 prosent. Støre-regjeringen understreker viktigheten av helseberedskap og de enestående resultatene norsk helsebistand har ført til, men de klarer ikke å videreføre innsatsen på samme nivå.
Slik Stoltenberg-utvalget også trekker frem, har Norge en stolt historie innen global helse, der vi de siste 25 årene har bidratt til å etablere flere helserettede mekanismer, initiativer og organisasjoner som har gitt gode resultater. Noe av det viktigste norsk helsebistand har bidratt til er å halvere andelen barn som dør før fylte fem år.
Slike resultater er mulig å oppnå igjen. Lancet-kommisjonen peker ut et stort, men også oppnåelig mål, om å redusere tidlig død globalt med 50 prosent innen 2050. Det krever økt innsats, og en prioritering av 15 helsetilstander som er aller viktigst globalt for å redusere tidlig død, blant annet tuberkulose, barnesykdommer og hjerte- og karsykdommer. Stoltenberg-utvalget lener seg også på disse anbefalingene. Dette er gode løsninger våre politikere bør prioritere i bistanden, hvor Norge virkelig kan være med på et viktig mål.
Global helse er også en positiv katalysator for andre områder i utviklingspolitikken. Investeringer i helse fører til økt produktivitet og økonomisk vekst. Ikke minst er god helse viktig for utdanning og generell humankapital, da barn og unge med god helse har bedre forutsetninger for tilegning av kunnskap og senere arbeid.
Utviklingsøkonomene Banerjee og Duflo viser også i sin anerkjente bok “Poor Economics” at barn som får riktig og tilstrekkelig næring i begynnelsen av livet, vil tjene mer penger hvert eneste år senere i livet. Global helse er med andre ord et område hvor Norge kan yte god hjelp, og hvor hjelpen strekkes aller lengst for mottakerne. Samtidig som investeringer i helsekapasitet i utviklingsland også er viktig for vår egen trygghet.
Om Norge igjen tar på ledertrøyen i global helse vil det dermed hovedsakelig ha to oppsider: muligheten til å ta del i å redusere for tidlig død i verden gjennom en prioritering av effektive bistandstiltak, og økt norsk sikkerhet i møte med risikoen for nye pandemier.
Relatert
Vi søker prosjektleder for bistands- og utviklingspolitikk
Likestillingsdebatten overser verdens kvinner
Jo, det er dumt å spre bistanden for tynt utover
Tuttifrutti-bistand
«Alle skal med» – også i utviklingspolitikken. Hva betyr det for bistanden?
Når “brain drain” blir “brain gain”
Faren for at utvandringen av kompetent arbeidskraft vil svekke lav- og mellominntektsland er kanskje ikke så reell som mange tror.
