Jobber er viktigst

Infrastruktur, næringsutvikling og landbruk har vært bistandens svake punkt, og for lite er gjort for å trekke privat kapital til fattige land. Kristin Clemet i Aftenposten:

Kristin Clemet

Publisert: 16. desember 2015

Av Kristin Clemet, leder i Civita

29.11. skrev jeg i Aftenposten at bistanden er i endring. Jeg nevnte noen av årsakene, og jeg skrev at endring er nødvendig for å gjøre bistanden mer effektiv. Jeg avsluttet med å si at «hovedutfordringen er å skape jobber til Afrikas voksende befolkning. Da trengs det bedre utdanning og helse og en effektivisering av landbruket. Men det hjelper også veldig godt med investeringer i infrastruktur», som er en forutsetning for næringsutvikling. I et innlegg 5.11. skrev jeg at massive investeringer i infrastruktur og næringsvirksomhet nå er viktigere enn mer tradisjonell gavebistand.

Mine innlegg har avfødt kommentarer fra nåværende og tidligere Norad-medarbeidere, som påpeker at noen land trenger mer bistand enn andre, og at bistanden gir resultater, kanskje også økonomisk vekst. Tidligere evalueringsdirektør i Norad, Asbjørn Eidhammer, påstår at jeg «tar feil om bistand».

Men det er vanskelig å se at det er noe som er «feil» i mine innlegg. Eidhammer viser bl.a. til forskning fra UN WIDER, men den sier det samme som meg: Infrastruktur, næringsutvikling og landbruk har vært bistandens svake punkt, og det har vært gjort altfor lite for å trekke privat kapital til fattige land og skape jobber.

WIDER-forskningen bygger bl.a. på den tidligere sjeføkonomen i Verdensbanken, Justin Lins ideer, som nettopp dreier seg om investeringer og næringsutvikling. I Lins WIDER Annual Lecture nevnes ikke bistand med ett ord. Også i lavinntektsland, som er mest avhengige av bistand, anses infrastruktur som avgjørende for utvikling. Eidhammer, som er kritisk til harmonisering og konsentrasjon av bistanden, ser også bort fra WIDER-forskningens anbefalinger om dette.

Eidhammer og andre har rett i at det er en viss økende konsensus om at bistanden har en moderat positiv effekt på vekst, hvis man ser det over lang tid. Men dette sier veldig lite om hva som er mest effektiv bistand. Kanskje kunne en større satsing på infrastruktur og næringsutvikling gitt et større bidrag til vekst? Ser man på Kinas økonomiske utvikling de siste 25 år, er det mye som tyder på det.

Eidhammer etterlyser bedre dokumentasjon på bistandens skadelige virkninger. Selv om interessen for å dokumentere negative virkninger har vært begrenset, finnes det mange anekdotiske bevis og flere forskere som tar for seg problemene. Richard Manning er en av dem, årets nobelprisvinner i økonomi, Angus Deaton, en annen. Norsk utviklingshjelps historie i tre bind er også full av eksempler.

Det er få entydige svar på bistandsfeltet. Men jeg tror vi kan nå målet om en sterk reduksjon i fattigdommen i verden, dersom bistanden legges om. Det er lett å glemme at Kina så sent som i 1990 var et lavinntektsland med en lavere gjennomsnittsinntekt enn landene sør for Sahara. Dersom disse landene, som har et enormt overskudd av arbeidskraft, nå kan overta Kinas plass i verdikjeden, kan det skape sterk vekst. Men da trengs investeringer i infrastruktur og næringsliv.

Innlegget var publisert i Aftenposten onsdag 15. desember 2015.