Klimaforkjemperne må se utover egne landegrenser
Utslippskutt er mest effektive i utviklingsland.
Publisert: 4. august 2024
I begynnelsen av juli nedsatte regjeringen et utvalg som skal se på hvor mye klimaendringene kan koste Norge. Selv om det vil være tilnærmet umulig å komme med et nøyaktig anslag, er det hevet over enhver tvil at konsekvensene vil være dramatiske.
Forskere mener det ikke har vært så varmt på kloden på over 125.000 år. Hver eneste måned det siste året har vært den varmeste måneden noen sinne målt. Temperaturen i havet når stadig nye rekorder.
Kan få dramatiske konsekvenser
Samtidig blir tidsvinduet for å løse klimakrisen mindre for hver dag som går. Forskning viser at vi står i fare for å overskride såkalte vippepunkter. Det innebærer irreversible og selvforsterkende virkninger med potensielt dramatiske følger for Jordens klima.
Alvorlige klimaendringer kan føre til hyppigere naturkatastrofer, økt konflikt og større flyktningstrømmer. Det vil selvsagt påvirke oss. I tillegg er Norge svært sårbart for store endringer i den globale økonomien som en stor investor gjennom Oljefondet.
Derfor er det mer interessant å spørre hva Norge kan gjøre for å begrense skadene, enn å beregne hva de nøyaktige kostnadene for oss vil være.
Dessverre får debatten om klimatiltakene i Norge langt større oppmerksomhet enn debatten om hva vi kan gjøre globalt. Det er nemlig utenfor våre egne landegrenser de mest effektive utslippskuttene kan tas. Norges utslipp er tross alt relativt små i det store bildet.
Det betyr ikke at vi skal legge bort våre egne klimamål, men at vi også må legge inn større innsats der det monner mest.
Så hva kan vi gjøre?
To forslag til løsninger
I et nytt Civita-notat foreslår vi to løsninger. For det første foreslår vi et årlig uttak fra Oljefondet på 0,25 prosent som skal brukes på klimafinansiering i utviklingsland. Det tilsvarer det som tidligere er blitt beregnet som Norges rettmessige ansvar for global klimafinansiering, fratrukket for private bidrag.
Selv om vi bør være kritiske til å benytte vår felles pensjonskasse til alle gode formål, er klimafinansiering et sjeldent unntak. Først og fremst fordi dette er et akutt problem som kan føre til irreversible skader.
Som økonomen Steinar Holden har påpekt, vil konsekvensene ved å ikke gjøre noe bli langt verre enn tapet ved et litt mindre pensjonsfond.
Et slikt forslag vil heller ikke påvirke aktiviteten i norsk økonomi. I tillegg er det et mål om at innsatsen vil være relativt kortsiktig, og ikke medføre noen langvarig forpliktelse til å videreføre støtten på samme nivå.
For det andre foreslår vi å oppskalere Klimainvesteringsfondet og finansiere det «under strek». Fondet er kanskje det mest effektive verktøyet vi har i klimapolitikken. På bare ett år hindret Klimainvesteringsfondet mer utslipp enn Norge har kuttet på 33 år.
Kapitalmangel og høye renter
Likevel er investeringene relativt små. I fjor lå de på 1,6 milliarder norske kroner. Fondet varsler selv at de enkelt kunne forvaltet langt større summer. I dag er det dessuten mange grønne investeringer som ikke blir gjennomført på grunn av kapitalmangel og høye renter.
Problemet er at finansieringen til fondet i stor grad regnes på bistandsbudsjettet. Det er imidlertid gode grunner til at det bør regnes som en formuesplassering. Ifølge statens bevilgningsreglement kan investeringer føres som en formuesplassering dersom staten oppnår like god avkastning som ved alternative plasseringer med den samme risikoen.
Det kan Klimainvesteringsfondet, med sin årlige avkastning på over 20 prosent, hvor også private investorer som KLP har deltatt. Disse tiltakene vil ha stor effekt på klimagassutslippene. Langt større enn hva vi kan få til her hjemme. Likevel er det ikke til å skjule at det vil koste.
Men som høyrepolitiker Kåre Willoch sa det så klokt for noen år siden: «Vi vil oppdage at en effektiv klimapolitikk koster en bagatell i forhold til den gigaskade som vi risikerer å skape hvis vi ikke fører en effektiv og litt kostbar klimapolitikk».
En drastisk økning av klimafinansieringen er nemlig ikke bare moralsk riktig. Det vil også være samfunnsøkonomisk lønnsomt. Det er langt billigere å dempe klimaendringene nå, enn å håndtere dem når de allerede har slått inn.
Innlegget er publisert i Aftenposten 2.8.2024.
Relatert
Vi søker prosjektleder for bistands- og utviklingspolitikk
Likestillingsdebatten overser verdens kvinner
Jo, det er dumt å spre bistanden for tynt utover
Tuttifrutti-bistand
«Alle skal med» – også i utviklingspolitikken. Hva betyr det for bistanden?
Mer av oljeprofitten bør gå til investeringer i det grønne skiftet
Når “brain drain” blir “brain gain”
Faren for at utvandringen av kompetent arbeidskraft vil svekke lav- og mellominntektsland er kanskje ikke så reell som mange tror.