Europa er ikke i krise

Nasjonen, velferdsstaten og globalismen ligger ikke bak oss. Alle tre lever i beste velgående. Det gjør også Europa!

Publisert: 30. november 2020

Det foregående tiåret er det mest transformative Europa har sett siden 1930-tallet, skriver Asle Toje i Aftenposten 23. november. Det fremstår som en overdreven påstand, også om vi begrenser oss og ser på den politiske, økonomiske og sosiale utviklingen de siste 50 årene.

På 1970-tallet opplevde de demokratiske landene i Europa et grunnleggende skifte i politiske holdninger. Da fikk likestilling, miljø og kampen mot atomvåpen økt betydning på bekostning av de mer tradisjonelle skillelinjene, i første rekke den mellom kapital og arbeid.

Samtidig førte oljekriser og økt press på de europeiske velferdsstatenes budsjetter til behov for økonomiske reformer. Den sosialdemokratiske motkonjunkturpolitikken inspirert av John Maynard Keynes måtte vike for mer markedsstyring i offentlig sektor.

Europa samles og utvides

I det påfølgende tiåret slo denne politikken for alvor igjennom med Ronald Reagan som president i USA og Margaret Thatcher som statsminister i Storbritannia. Samtidig støttet Thatcher etableringen av EUs indre marked og de politiske reguleringene av dette på midten av 1980-tallet.

Disse førte til slutt til endringen fra EF som et økonomisk fellesskap til EU som en politisk union. Dessuten ble det europeiske fellesskapet utvidet med de tidligere diktaturstatene Hellas, Portugal og Spania. De alliansefrie landene Finland, Sverige og Østerrike kunne bli med i 1995 etter Berlin-murens fall og bortfallet av den kalde krigen.

Det liberale demokratiets seier

Berlin-murens fall i 1989, Sovjetunionens oppløsning i 1990 og gjenforeningen av Tyskland samme år fikk langt større betydning for Europa og verden for øvrig enn det siste tiåret har hatt. Det gikk ikke så godt for det liberale demokratiet og markedsøkonomien overalt, men det gikk bra i Europa.

I tiåret som fulgte, spredte markedsøkonomien seg til Sentral- og Øst-Europa. Etter hvert ble de fleste av de tidligere sosialistiske og kommunistiske diktaturene medlemmer av EU. I dag støtter et klart flertall i disse landene medlemskapet i EU. Støtten til EU er, i motsetning til det Toje skriver, generelt sett sterkere enn noen gang.

Stemmer Tojes dystopiske bilde?

Selvsagt finnes det store variasjoner mellom land, gnisninger mellom grupper av mennesker, skepsis mot innvandrere og antielitistiske holdninger i dagens Europa. Men tidsserier med spørreundersøkelser fra etablerte forskningsmiljøer, tenketanker og globale demokratiorganisasjoner viser et helt annet bilde enn det Toje beskriver.

Folk er skeptiske til manglende integrering, men mindre skeptiske til innvandring enn tidligere. I sosiale ekkokamre florerer kritikken av det bestående. Men tilliten til tradisjonelle medier er fremdeles høy – og tilliten er generelt høy. Nei, Toje. Nasjonen, velferdsstaten og globalismen ligger ikke bak oss. Alle tre lever i beste velgående. Det gjør også Europa!

Artikkelen er publisert i Aftenposten 27.11.20.