Hvordan skal Europa håndtere en post-amerikansk verden?
Skal vi tro dagens europeiske ledere, er Europa klar til å ruste opp. Men hva sier velgerne? Jeg er sannelig ikke sikker på at Europa er villig til å ofre det som trengs for å gjøre oss godt nok i stand til å ivareta egen sikkerhet.
Publisert: 16. mars 2025
Det er ikke uten grunn at Leonard Cohens kanskje mest kjente sitat er: «Du vil ikke like det som kommer etter Amerika». Skjebnens ironi ville ha det til at Cohen selv døde dagen før Trump ble valgt i 2016, men Cohens uttalelse er i ferd med å synke inn på et kontinent som har tatt Pax Americana for gitt. Trump 2.0 har vist at vi lever i en «post-amerikansk» verden; spørsmålet er hvordan Europa og Norge har tenkt å håndtere den?
Det er ingen grunn til å overdrive problemene i Europa.
Materielt har dagens europeere tilgang på varer, tjenester, teknologi og muligheter som tidligere generasjoner bare kunne drømme om. London, Paris, Berlin, Roma, Madrid og flere andre europeiske byer har en tiltrekningskraft for millioner av mennesker og det er lett å glemme hvor privilegerte dagens europeere faktisk er. Men det faktum at noe har vært, eller sågar er, betyr ikke at det også vil være det i fremtiden. I så måte er det ingen grunn til å underdrive utfordringene for Europa. Vi står overfor demografiske og økonomiske utfordringer, som ikke minst den mye omtale Draghi-rapporten peker på. Noen har sågar pekt på at vi er i ferd med å bli verdens museum.
Og nettopp demografi og økonomi er avgjørende når vi snakker om geopolitisk relevans. Det er derfor avgjørende at Europa evner å reversere økonomisk stagnasjon og skape økonomisk vekst. Det er en nødvendig, om ikke tilstrekkelig, betingelse for å gjøre Europa bedre rustet til å ivareta egen sikkerhet. For i tillegg til å skape mer økonomisk vekst, krever det at europeiske velgere er villige til å prioritere militær opprustning.
Skal vi tro dagens europeiske ledere er Europa klar til å ruste opp. Det mangler ikke på erklæringer og lovnader. Men det har vi hørt før. Jeg tviler ikke på at alvoret har sunket inn. Jeg tviler ikke engang på at Mette Frederiksen, Jonas Gahr Støre, Emmanuel Macron og Friedrich Merz faktisk mener det de sier, og villig å prioritere opprustning.
Men hva sier velgerne?
Når årlige budsjetter skal vedtas og harde kompromisser inngås, vil europeiske velgere være villige til å betale mer for egen helse, skole og ta mer ansvar for egen pensjon? Er velgerne klare for å akseptere høyere skatter for å finansiere opprustning? Det er godt mulig at vi er det. Det er tenkelig at Trump og Putin har vekket Europa fra idyllen, men jeg er sannelig ikke sikker på at Europa er villig til å ofre det som trengs for å gjøre oss godt nok i stand til å ivareta egen sikkerhet.
For all del.
Jeg håper at jeg tar feil. Jeg vil argumentere for at vi må prioritere opprustning, men som den tidligere amerikanske presidentkandidaten, Adlai Stevenson, svarte da en engasjert velger forsikret ham om at «alle oppegående amerikanere» kommer til å støtte deg: «Jeg er redd det ikke er nok – vi trenger et flertall.»
Forsvarsdebatten er intet unntak i Norge. Tvert imot er stort sett alle enige om å bruke mer penger på forsvaret. Derimot er det uklart hva som skal kuttes. Denne debatten er kan hende ekstra krevende i Norge ettersom politikerne, som følge av inntektene fra Nordsjøen, i liten grad har behøvd å foreta reelle prioriteringer. Norge har også fått enorme inntekter som følge av Ukraina-krigen; Norge har tjent mer enn 1000 milliarder kroner ekstra som følge av økte priser. Det betyr ikke at Norge har vært «profitør» eller på andre måter har handlet umoralsk. Tvert imot har vi vært en pålitelig leverandør av energi til Europa i en vanskelig tid. Imidlertid burde vi som nasjon føle en ekstra forpliktelse til å bidra til ukrainsk og europeisk sikkerhet. Vi burde bruke en andel av Oljefondet, eksempelvis 1000 milliarder kroner, til å finansiere europeisk opprustning. Det finnes flere måter å organisere det på; Porteføljeforvalter Trym Riksen foreslår i DN å bruke norske oljepenger på å utstede forsvarsobligasjoner med formål om å ruste Europa. Det er et interessant forslag. Flere slike forslag bør drøftes.
La meg understreke at et slikt alternativ forutsetter stor grad av politisk enighet om at Ukraina er et unntak, og at vi rent generelt ikke bør åpne for å bruke oljefondet på klima, bistand, infrastruktur eller på andre måter avvike fra handlingsregelens formål. Utfallet av krigen i Ukraina vil påvirke europeisk sikkerhetspolitikk i generasjoner; hvis vi kan bruke deler av oljeformuen på å sikre at demokratiet vinner frem, er det en særs god investering.
Det er ingen tvil om at Europa står overfor store utfordringer i en «post-amerikansk» verden. Men Europa kan håndtere Russland. Spørsmålet er om vi har viljen. Den russiske økonomien er omtrent på størrelse med Italias. Europa er økonomisk og militært overlegen Russland, men vi trenger å allokere ressursene på en bedre måte. Winston Churchills ord i Zürich klinger enda bedre i dag enn da han uttalte dem i 1946: «We must build a kind of United States of Europe».
Teksten er publisert i Altinget 14.3.2025.
Relatert
EU og økonomi
EU-samarbeidet er i utgangspunktet et markedssamarbeid. Dette er fortsatt kjernen i EU, og omfatter i dag også en felles valuta og koordinering av økonomisk politikk. Men nærmere samarbeid på andre saksområder spiller en stadig viktigere rolle. Dette påvirker markedssamarbeid direkte og indirekte og fremmer en bredere politisk integrasjon mellom medlemsstatene.
USA tar Grønland. Hva så?
Europaunionen blir stadig tettere fordi alternativet skremmer
EU-retten og abort
Abort er et følsomt tema. På ulikt moralsk, etisk og religiøst grunnlag trekker velgere ulike konklusjoner, og synspunktene varierer fra land til land. Dette tilsier at EUs lovgiver er tilbakeholden. EU-retten omfatter ikke abort direkte, men den spiller likevel en viss rolle.
USA mot EU – Monroe mot Mercosur
Dommere saksøker EUs ministerråd
Et bemerkelsesverdig søksmål er reist av europeiske dommerforeninger mot Ministerrådet. Saksøkerne hevder at Rådets betingede vedtak om å utbetale Polen EU-midler må annulleres. Underretten avviste søksmålet, fordi saksøkerne ikke har rettslig interesse. Avvisningen ble imidlertid anket og verserer nå i EU-domstolen.