Udemokratiske handelsavtaler?
Hverken TTIP, Tisa eller andre avtaler mellom demokratiske land forhandles frem uten at de demokratisk valgte forsamlingene i disse landene har autorisert regjeringene til å gjøre dette og til syvende og sist avgjør om landet skal akseptere avtalene eller ikke, skriver Jan Erik Grindheim i DN.
Publisert: 16. januar 2016
Cathrine Sandnes og Lars Gunnesdal fra Manifest Tankesmie har i DN 11. januar et innlegg om handelsavtalene TTIP og TISA, med en rekke diskuterbare påstander:
For det første at tiårene med stor økonomisk vekst etter 1945 nå de siste 30 årene er erstattet av det verste økonomiske tilbakeslaget i vesten siden 1930-tallet. Her er det enormt store variasjoner mellom det de kaller de vestlige landene, og manglende kunnskap om at økonomisk vekst nødvendigvis vil gå fortere og være kraftigere når et land starter på et lavt økonomisk utviklingsnivå enn motsatt.
For det andre at TTIP og Tisa er handelsavtaler som vil «deregulere enda mer og øke investorenes makt overfor folkestyret ytterligere». TTIP og Tisa handler ikke om deregulering, men reregulering. Hele ideen med disse avtalene er å regulere internasjonal handel bedre enn tilfellet er i dag; Tisa for handel med tjenester mellom 50 medlemsstater i Verdens handelsorganisasjon, TTIP som en dyptgående handels- og investeringsavtale mellom EU og USA.
TTIP består av tre hovedområder:
– Reguleringer av markedsadgang mellom de to partene.
– Samarbeid om utviklingen av reguleringer og respekt for hverandres forskjeller i reguleringsregimer.
– Etableringen av felles regelverk.
Dersom forhandlingene lykkes, vil forholdet mellom EU og USA kunne utvikle seg fra en tradisjonell frihandelsavtale til en tollunion, et fellesmarked og en økonomisk union, hvor 80 prosent av den økte verdiskapingen etter prognosene vil komme fra et tettere samarbeid om reguleringer og felles regelverk.
For det tredje at disse forhandlingene setter «demokratiet til side», og at målet er «å fjerne flest mulig demokratiske hindre» for å «øke investorenes makt overfor folkestyret ytterligere». Men hverken TTIP, Tisa eller andre internasjonale avtaler mellom demokratiske land forhandles frem av regjeringer uten at de demokratisk valgte forsamlingene i disse landene har autorisert regjeringene til å gjøre dette og til syvende og sist avgjør om landet skal akseptere avtalene eller ikke.
Innlegget er på trykk i Dagens Næringsliv 14.1.16. Se også Grindheims TTIP-rapport:
TTIP – Partnerskapsavtalen mellom EU og USA
Av Jan Erik Grindheim, PhD og statsviter i Civita
Forhandlingene om et transatlantisk handels- og investeringspartnerskap mellom EU og USA startet i juli 2013. Hvis forhandlingene lykkes, vil verdens to største handelspartnere, EU og USA, kunne inngå den mest dyptgående og omfattende regionale handelsavtalen i historien. Det omfattende avtaleverket kalles ofte en mega-regional handelsavtale, men egentlig er dette et dyptgående partnerskap for handel og investeringer.
I denne rapporten gis det først en historisk introduksjon og teoretisk tilnærming til forståelsen av regionale og megaregionale handelsavtaler som TTIP. Deretter ser den på selve forhandlingene og avtaleverket mellom EU og USA, og diskuterer hvilke konsekvenser en slik avtale kan ha for de to handelspartnerne, for det internasjonale handelssystemet generelt, og for Norge.
Les også oppsummeringen TTIP for dummies her!
Last ned og les Civita-rapporten her: TTIP – Partnerskapsavtalen mellom EU og USA
Relatert
USA mot EU – Monroe mot Mercosur
Er EUs tollunion alene, noe for Norge?
Frihandel er handel mellom land i et område uten toll eller kvantitative restriksjoner. Slike land kan også danne en tollunion, det vil si å ha en felles handelspolitikk. Toll er dessverre aktuelt igjen på grunn av America First-politikken. Spørsmålet i overskriften skyldes EUs beskyttelsestiltak etter EØS-avtalen mot norsk og islandsk eksport av ferrolegeringer til EU.
Norske produsenter tjener på EUs tiltak
EU beskytter seg mot norsk eksport
EU har vedtatt handelspolitiske beskyttelsestiltak mot import av ferrolegeringer. Dette omfatter også Norge og Island. Regjeringens anstrengelser for å unngå dette i EØS-samarbeidet førte ikke frem. Situasjonen kan illustrere et aspekt ved EØS-avtalen, som mange ikke har vært oppmerksom på.
Ikke i Norges interesse å undergrave investorers sikkerhet mot konfiskering
