Migrasjon for utvikling
Hvorfor får migrasjon da så lite oppmerksomhet i utviklingspolitikken? En grunn er kanskje at utviklingspolitikk ofte legger vekt på forbedring av stater framfor for enkeltmennesker – selv om sistnevnte er det endelige målet, skriver Øyvind Eggen
Publisert: 15. desember 2017
Gjennom tidene har en mengde ulike strategier mot fattigdom blitt lansert. Det er bra, for folk og samfunn er så forskjellige at ingen løsning gjelder for alle. Men én vei (bokstavelig talt) ut av fattigdom får lite oppmerksomhet: Å flytte. Denne manglende oppmerksomheten er påfallende, fordi det er dette handlingsalternativet som foretrekkes av veldig mange fattige.
Og det virker: Selv om migranter vanligvis havner nederst på stigen i sitt nye hjemland, får de fleste bedre inntekt, i mange tilfeller langt mer enn de kunne ha drømt om hjemme. De fleste deler med familien, slik at flyttingen også bidrar litt til utvikling i hjemlandet.
Flytting bidrar vanligvis også positivt til økonomien i mottakerlandet, ofte utviklingsland: Av verdens rundt 250 millioner migranter har de fleste flyttet fra et utviklingsland til et annet utviklingsland, eller rike land i Midtøsten. Bare en brøkdel søker seg til Vesten. De fleste flytter nemlig av økonomiske grunner (bare rundt 10 prosent er flyktninger fra krig), og i Vesten regnes det normalt ikke som legitim grunn for opphold når innvandreren kommer fra et fattig land – mens det er en akseptert motivasjon for migrasjon mellom rike land.
Flytting løser selvsagt ikke alle problemer. Mange migranter jobber under forferdelige kår og opplever grove rettighetsbrudd. Når folk likevel flytter, er det nok fordi de anser økt inntekt (for seg og sin familie) som så viktig at de er villig til å ofre mye, og kanskje risikere alt.
De fleste velger likevel, heldigvis, å bli hjemme. For flytting skiller seg ikke fra andre veier ut av fattigdom: Ingen løsning passer for alle. Det bør ikke hindre oss i å tenke på migrasjon som én vei til utvikling, for noen.
Uansett om man mener at migrasjon er bra eller ikke, kan den ikke stanses. Forsøk på å stenge grenser fører ofte bare til at en større del av innvandringen blir illegal, noe som gir flere problemer. Men stater og organisasjoner kan gjøre en hel del for å redusere migrasjonens negative sider og styrke potensialene. Og utviklingspolitikken kan bidra.
Hvorfor får migrasjon da så lite oppmerksomhet i utviklingspolitikken? En grunn er kanskje at utviklingspolitikk ofte legger vekt på forbedring av stater framfor for enkeltmennesker – selv om sistnevnte er det endelige målet.
Se for deg en kvinne i et fattig land som tjener fem dollar dagen, som er over den nasjonale fattigdomsgrensen. Hun flytter til et rikere land og øker inntekten til 20 dollar, som er under fattigdomsgrensen i det nye landet. Hun blir mye rikere, og ved å sende penger bidrar hun til utvikling i hjemlandet samtidig som hun gjør nytte i vertslandet.
Men i mange statistikker har verden blitt fattigere. Et fattig land har nemlig mistet en «rik», mens det rike landet har fått en ny «fattig». Flyttingen kan også ha skapt økt ulikhet i begge landene, selv om den åpenbart har ført til bedre global fordeling.
Flytting kan altså bidra både til redusert fattigdom, økonomisk vekst i to land, og bedre fordeling, men likevel slå negativt ut på statistikken, fordi analyseenheten er stater og ikke mennesker. Men når vi vet at lignende historier kan fortelles ikke bare om denne kvinnen, men om mange andre (langt fra alle) migranter, får det et omfang fullt på høyde med at stater kommer ut av fattigdom: Om alle verdens migranter hadde vært regnet som én nasjon, ville den vært verdens femte største.
Likevel har bistandsorganisasjonene ofte sett på migrasjon som et problem. Tidligere forsøkte man å bremse migrasjon fra bygd til by, og man var bekymret for brain drain. Begge deler er en utfordring, men urbanisering gir også muligheter, og nyere forskning snakker om brain gain fordi migrasjon også bidrar til ny kompetanse og nye ideer i avsenderlandet.
De siste årene er bistand forsøkt brukt til å bremse flyktningstrømmer i vår retning. Rent bistandsfaglig er det tvilsomt at det vil virke (utover midlertidige løsninger gjennom flyktningleirer i nærområdene), men det har nok også andre motivasjoner enn de rent utviklingspolitiske. Hjemlige innvandringspolitiske hensyn ser ut til å trumfe utviklingspolitiske vurderinger.
Derfor sitter det nok langt inne å åpne norske grenser for arbeidssøkere fra fattige land, selv om det kunne ha gitt gode bidrag til utvikling for noen. Men det er mye annet man kan gjøre i utviklingspolitikken for å øke de positive effektene av migrasjon og redusere ulemper og risiko.
Norge kan støtte internasjonale organisasjoner og utvalgte samarbeidsland i arbeidet for å bidra til at migrasjon slår best mulig ut for migranter og samfunn. Informasjonsarbeid i hjemlandet kan bidra til at folk tar bedre beslutninger om å flytte, reise og opphold kan trygges blant annet gjennom kamp mot trafficking og annen kriminalitet, og mottakerland kan dyttes og støttes til å gjøre mer for sikre migranters rettigheter. Norge kan også gi noen dytt i riktig retning i internasjonale forhandlinger om migrasjon, både mellom enkeltland og i internasjonale organisasjoner.
Første steg i den retning er å endre hvordan man ser på migrasjon. Ved å se på migrasjon slik mange fattigfolk ser på migrasjon – som en mulighet, men med masse utfordringer – framfor som et problem (og som en trussel mot norske grenser), legges grunnlaget for en bedre norsk utviklingspolitikk for migrasjon.
Artikkelen er publisert i Bistandsaktuelt 13.12.17. Se også:
https://www.civita.dev08.dekodes.no/publikasjon/internasjonal-migrasjon-reise-utvikling
Relatert
USA mot EU – Monroe mot Mercosur
Er EUs tollunion alene, noe for Norge?
Frihandel er handel mellom land i et område uten toll eller kvantitative restriksjoner. Slike land kan også danne en tollunion, det vil si å ha en felles handelspolitikk. Toll er dessverre aktuelt igjen på grunn av America First-politikken. Spørsmålet i overskriften skyldes EUs beskyttelsestiltak etter EØS-avtalen mot norsk og islandsk eksport av ferrolegeringer til EU.
Norske produsenter tjener på EUs tiltak
EU beskytter seg mot norsk eksport
EU har vedtatt handelspolitiske beskyttelsestiltak mot import av ferrolegeringer. Dette omfatter også Norge og Island. Regjeringens anstrengelser for å unngå dette i EØS-samarbeidet førte ikke frem. Situasjonen kan illustrere et aspekt ved EØS-avtalen, som mange ikke har vært oppmerksom på.
Vi søker prosjektleder for bistands- og utviklingspolitikk
