Kan virkelig staten skape markeder og grønn omstilling?

Det ligger en uklarhet i Hilde Nagells forsvar for Mariana Mazzucato.

Publisert: 7. februar 2023

I sin kommentar i Morgenbladet 27. januar til min kronikk fra uken før gir Hilde Nagell i Agenda uttrykk for forundring over min innledende påstand om at tankene til økonomen Mariana Mazzucato i den senere tid er blitt merkbart mindre tilstedeværende i norsk næringspolitisk offentlighet. Det er en undring jeg kunne hatt en viss forståelse for, hvis det var slik at alle næringspolitiske forslag og vedtak som uttrykker noe om samfunnsoppdrag og retningsgivende politikk, kan tolkes som et bevis på Mazzucatos innflytelse.

Det ser for meg ut som om Nagell legger seg tett opp til denne tolkningen når hun ender med å spekulere i at jeg «ikke vet» hva jeg skal «se etter».

Men her bommer Nagell. Det er nettopp fordi jeg vet hva jeg skal lete etter, at jeg ser det tydelige gapet mellom politisk retorikk og politisk virkelighet. Hva jeg konkret legger i dette, gir jeg også uttrykk for i min kronikk, hvor jeg konsentrerer meg om Mazzucatos metode for statlig organiserte samfunnsoppdrag («missions»), selve kjernen i hennes innovasjonspolitiske tenkning.

Langt viktigere er likevel spørsmålet om hvordan vi bør innrette innovasjons- og næringspolitikken for å lykkes med det grønne skiftet, noe jeg opplever at både Nagell og jeg er opptatt av. Det er hovedgrunnen til at jeg har rettet et fornyet kritisk søkelys på Mazzucatos tenkning og anbefalinger – senest aktualisert av en omfattende kritikkav Mazzucato fra 32 internasjonale innovasjonsforskere.

Etter min mening er dette spørsmålet altfor viktig til å kaste bort tiden på meningsløse retoriske spill om hvem som har størst rett til å påberope seg eierskapet til ord som «aktiv», «fremoverlent» og «retningsgivende».

I motsetning til Mazzucato og Nagell, men i likhet med Joseph Schumpeter og mange fremtredende innovasjonsforskere, mener jeg at det er tungtveiende grunner til å hevde at staten hverken kan eller bør forsøke å «skape markeder, innovasjon eller grønn omstilling» i direkte forstand. Derimot kan og bør politikken skape de institusjonelle forutsetningene og rammebetingelsene som muliggjør fremvekst av nye markeder, innovasjon og grønn omstilling – basert på ikke-diskriminering, like vilkår og åpen konkurranse.

I dette skillet ligger det reelle meningsforskjeller mellom Nagell og meg. Der jeg mener det bør gå et tydelig ordoliberalt skille mellom marked og stat, ser jeg ingen prinsipielle skillelinjer hos Nagell. Spørsmålet blir hvordan denne uklarheten står seg i møte med hennes egen uttrykte erkjennelse av problemer med lobbyisme og tilkarringsvirksomhet, for ikke å snakke om hensynet til å sikre produktive insentiver.

Ellers har jeg ingen problemer med å slutte meg til Nagells paradoksale bekreftelse av min innledende påstand, når hun avslutningsvis skriver: «Det virker ikke som Mazzucato har så stor innflytelse på regjeringen. Det er som det skal være.»

Ja, det er kanskje like greit.

Innlegget er publisert i Morgenbladet 3.2.2023.

Publisert: 3. februar 2023