Dokumenterer ikke at reguleringer mot «serieopplånere» vil virke

Jeg er ingen generell motstander av reguleringer, men de må ha klare mål og faktisk virke.

Publisert: 8. september 2022

Jeg hadde i DN 1. september en replikk til Endre Jo Reite, Joakim Blix Prestmo og Are Ousts kronikk 30. august, der de skrev om det de kaller «serieopplånere» og utlånsreguleringer.

I et svar til meg 2. september hevder de at jeg bare gjentar Civitas motstand mot reguleringer, men det er feil.

Jeg er ingen generell motstander av reguleringer. Reguleringer må imidlertid ha klare mål, og være forholdsmessige, og gevinstene ved dem må være større enn ulempene. Det er flere enn meg som stiller spørsmål ved om dette er tilfellet for utlånsreguleringene, se blant annet Ella Getz Wolds kronikk i DN 1. september.

Jeg stilte spørsmål ved om Reite, Prestmo og Ousts studie, som var basert på data for år da det var utlånsreguleringer, kunne dokumentere at reguleringene hjalp mot serieopplånere. Ut fra kronikken deres kunne jeg ikke se at de hadde noen sammenligninger med folks adferd i perioder uten reguleringer. Da blir det vanskelig å si noe om hvordan reguleringene virker.

De skriver at de «finner at en stor gruppe med svak inntekt i større grad får og tar opp forbrukslån i Norge enn i andre land uten boliglånsregulering…». Men det er ikke akkurat noe sterkt argument for reguleringenes effektivitet.

Jeg etterlyste også at de må ta med bankenes eget ansvar. Bankene skal vurdere låntagernes økonomiske evne, og med gjeldsregister er det nå lettere å få god oversikt over personers totale gjeldssituasjon. Utlånsreguleringer kan lett umyndiggjøre bankene. Det er verdt å minne om at mange banker på egen hånd, før utlånsreguleringene kom, opererte med normal grense for låneutmåling på 85 prosent av boligenes verdier, testing av tåleevne for høyere rente o.a.

I Reite, Prestmo og Ousts svar til meg, forholder de tre seg i liten grad til mine hovedpunkter.

Innlegget er på trykk i Dagens Næringsliv 6.9.2022.

Publisert: 8. september 2022