Drømmen om status quo

Reformer og jevnlig overhaling har resultert i suksessfulle samfunnsmodeller i de nordiske landene. Mens svenskene og danskene fortsetter, er det status quo som gjelder for den rødgrønne regjeringen i Norge, skriver Kristin Clemet i DN.

Kristin Clemet

Publisert: 29. november 2012

Av Kristin Clemet, leder i Civita

Statsministeren har nylig talt om hvordan den norske modellen lykkes bedre enn USA når det gjelder sosial mobilitet, og at det er lettere å realisere «den amerikanske drømmen» i Norge enn i USA.

Han forsøker samtidig, som andre på venstresiden, å etterlate inntrykk av at bare rødgrønn politikk kan skape større likhet, mens borgerlig politikk fører til større ulikhet.

Men slik er det ikke.

I Norge er den økonomiske ulikheten redusert de senere år, og det skyldes primært Bondevik II-regjeringens skattereform. Nå reduseres også forskjellene i skolen, fordi de svakeste elevene løfter seg. Det skyldes Kunnskapsløftet, som også ble foreslått og vedtatt av den forrige borgerlige regjering.

Å bli født i Norge er som å vinne i lotto. Mulighetene står åpne. Men Norge er ikke et perfekt land, som ikke kan bli bedre eller lære noe av andre. Likevel etterlater de rødgrønne et slikt inntrykk når de går til angrep på partier som ønsker en viss forandring: FrP får kjeft for å ville investere mer i samferdsel utenom handlingsregelen. Høyre blir beskyldt for å ødelegge den norske modellen, fordi partiet vil fjerne formuesskatten. Venstre blir anklaget for å undergrave velferdsstaten, fordi det vil justere arbeidsmiljøloven.

Og kravet til status quo går langt: Da Høyre forleden forsikret om at partiet ikke vil endre sykelønnsordningen, var det ikke nok for arbeidsministeren. Hun mente at man også må programfeste at man IKKE ville gjøre noe med sykelønnsordningen.

Hvor kommer denne reformvegringen fra?

Norge er et godt land å leve i, og slik kan det fortsatt være. Forutsetningen er at vi er villige til å omstille oss. Vi må sørge for at vi har en effektiv offentlig sektor. Vi bør ha en velferdsstat som er fullfinansiert. Vi må tilpasse arbeids- og velferdsordningene til en mer mangfoldig befolkning. Vi må sørge for at vi er rustet til en tid uten store inntekter fra Nordsjøen.

I så måte er det interessant å se hvor statsministeren fikk inspirasjon til talen sin fra. Ideen kom fra The Economist. Det statsministeren ikke sa, er at det ikke er Norge magasinet skryter mest av, men Sverige.

Budskapet er at Sverige både var og er det landet i verden med størst økonomisk likhet, men at likheten er litt mindre enn den var før. Til gjengjeld er effektiviteten i økonomien i sterk bedring, noe som øker veksten og legger grunnlag for større likhet siden, fordi flere kan komme i arbeid. The Economist kaller det en ”overhaling” av den svenske velferdsstaten: De offentlige tjenestene er opprettholdt, mens skattene og stønadene er litt redusert for å styrke arbeidslinjen. Påstanden om at PISA-resultatene synker på grunn av friskolesystemet, er tilbakevist av nylig publisert forskning.

Og Sverige er ikke alene. Også den danske regjering gjennomfører nå en «overhaling» av velferdsstaten. Målet er å gjøre den danske modellen mer produktiv og bærekraftig i fremtiden.

Norge trenger ikke å kopiere Sverige eller Danmark. Men også Norge må forberede seg på fremtiden. Vi har ikke en akutt krise, men det er bekymringsfulle utviklingstrekk. Offentlig sektor vokser, mens konkurranseevnen og produktiviteten svekkes, samtidig som demografien er i endring. I en slik situasjon blir det avgjørende å satse mer på utdanning, forskning, infrastruktur og et vekstfremmende skattesystem, slik handlingsregelen forutsetter.

Flere borgerlige partier vil fjerne formuesskatten. De har, som et første steg, foreslått å redusere skattene med ca. fem milliarder kroner neste år. Rødgrønne politikere fremstiller det nærmest som en katastrofe.

En annen måte å se det på, er denne: Statsbudsjettet for 2013 er på 1037 milliarder kroner, etter at det har vokst med formidable 411 milliarder siden 2005. Fem milliarder kroner utgjør under 0,5 prosent av budsjettet. Dersom en slik skattelette har så negative konsekvenser som de rødgrønne påstår, må det bety at de mener at de selv bruker alle pengene på statsbudsjettet helt optimalt, og at ingenting kan gjøres bedre.

Men er det noen som tror på det?

Både 22.julikommisjonens rapport og utallige andre rapporter fra bl.a. samferdsels- og sykehussektoren viser at det er et forbedringspotensial i offentlig sektor. Derfor bør enhver alternativ anvendelse av så små midler som 0,5 prosent av budsjettet diskuteres med interesse. Lettelser i formuesskatten kan bidra til flere arbeidsplasser, økt effektivitet og større velstand.

På lignende måte kan det resonneres om norsk arbeidsliv. Når det avdekkes titusenvis av brudd på arbeidsmiljøloven, og tusener av arbeidsvillige mennesker står utenfor arbeidsmarkedet, samtidig som vi vil mangle arbeidskraft – da er det rom for forbedring. I en slik situasjon er det merkelig at ikke de som styrer, er mer villige til å lytte til forslag til forbedring.

All skaperkraft sitter tross alt ikke i regjeringskvartalet eller i kontorene på Youngstorget.

Artikkelen stod på trykk i Dagens Næringsliv torsdag 29. november 2012.