Økonomisk politikk

Erna Solbergs milepæl

Solberg-regjeringen har snakket varmt om å gjøre den norske økonomien mindre oljeavhengig, men realiteten er at Solberg-regjeringen har erstattet økonomiens oljeavhengighet med en enda større avhengighet av offentlig sektor, skriver Mats Kirkebirkeland i Dagbladet.

Mats A. Skogheim Kirkebirkeland

Publisert: 11. desember 2016

Wegard Harsvik, en av venstresidens mest ihuga konspiratorikere, skrev i 2013 boken «Blåkopi». I boken anklaget Harsvik Høyre for å kopiere svenske Moderaternas valgstrategi, som angivelig var å føre en sosialdemokratisk retorikk, der man sier at man skal videreutvikle og styrke velferdsstaten, mens intensjonen egentlig er å føre en nyliberal økonomisk politikk, ved å redusere skattene og offentlig sektor, og å konkurranseutsette og privatisere offentlig tjenesteproduksjon.

Harsviks analyse og spådom viste seg å være feil. I stedet har den blåeste regjeringen noensinne økt de offentlige utgiftene til mer enn 50 prosent av BNP. Nå lever vi altså offisielt i et samfunn, der offentlig sektor, som andel av Norges verdiskaping, er større enn privat sektor. Dette har ikke skjedd på mer enn 20 år.

Under Bondevik II-regjeringen, fra 2001 til 2005, sank offentlig sektors andel av BNP fra 45 prosent til 40 prosent. I første periode med den rødgrønne regjeringen (2005-2009) lovet Jens Stoltenberg å beholde Bondevik-regjeringens skattenivå, noe som, sammen med en god «oljesmurt» vekst i privat sektor, bidro til å holde offentlig sektors andel av BNP nede på rundt 40 prosent.

Da finanskrisen inntraff i Norge i 2009, ble friske penger hentet fra oljefondet og brukt på omfattende motkonjunkturpolitikk. Offentlig sektors andel av BNP kom igjen opp på 45 prosent. I etterkant av finanskrisen falt offentlig pengebruk sakte men sikkert tilbake mot 42 prosent av BNP.

Da de ikke-sosialistiske partiene vant valget i 2013, hadde Norge fått det mest borgerlige Stortinget på mange tiår, og Høyre skulle igjen få statsministeren. Endelig skulle man få redusert offentlig sektors dominans i økonomien og starte arbeidet med å sikre velferdsstatens bærekraft. Slik tenkte i hvert fall fiskalkonservative og økonomisk liberale velgere, inkludert meg selv. Men valgfesten ble fort snudd til tidenes offentlige pengefest.

I perioden 2013-2016, altså i løpet av kun tre år, økte offentlig sektors andel av BNP fra 42 til 50 prosent. Solberg-regjeringen greide altså å bryte tidligere Høyre-dominerte regjeringers gylne regel, om å ikke la offentlige utgifter vokse mer enn BNP-veksten. I tillegg ble veksten i offentlig sektor finansiert ved å øke uttaket fra oljefondet – fint illustrert ved de fallende gule søylene i perioden 2013-2015.

Riktignok ble Solberg-regjeringen møtt med oljeprisfallet i 2014, som svekket BNP-veksten. I tillegg til at offentlige utgifter, som andel av fastlands-BNP (ekskludert olje- og gass), har hatt en svakere oppgang. De siste to årene har offentlige utgifter som andel av fastlands-BNP økt fra 55,9 prosent til 57,5 prosent i 3.kvartal 2016. Likevel hadde oljeprisfallet vært en ypperlig mulighet for å understreke behovet for å redusere samfunnets avhengighet av oljesektoren og oljeinntektene – ikke øke avhengigheten.

Da blir det nærmest en parodi når venstresiden, gjennom hele Solbergs regjeringsperiode, har anklaget regjeringen for å føre en nyliberalistisk politikk, som attpåtil fører det norske samfunnet i en amerikansk retning. Faktum er at Høyre/Frp-regjeringen fører den mest sosialdemokratiske økonomiske politikken på mer enn 20 år.

En annen gjentakende anklage fra venstresiden er at Solberg-regjeringens eneste budsjettprioritering er skattelette «til de som har mest fra før». Dette også feil. I forslag til statsbudsjettet for 2017 (før budsjettforliket på Stortinget) økte offentlige utgifter med 43 milliarder kroner fra 2016 til 2017, og skatteletten tilsvarte stusselige 14,8 prosent av økningen i statsbudsjettet. Hittil i Solbergs regjeringsperiode har kun mellom 10 og 15 prosent av økningen i statsbudsjettet gått til skattekutt.

Solberg-regjeringen har snakket varmt om å gjøre den norske økonomien mindre oljeavhengig, men realiteten er at Solberg-regjeringen har erstattet økonomiens oljeavhengighet med en enda større avhengighet av offentlig sektor. Hvem hadde trodd det på valgkvelden i 2013?

Innlegget er publisert hos Dagbladet 9.12.16.

Relatert

Kristin Clemet

Produktiviteten er viktig

I Klassekampen 16. januar skriver Arne Helge Øverjordet at jeg, i en artikkel jeg skrev 14. januar, gjerne vil «gi et dårlig inntrykk av produktiviteten i Norge». Han gjengir meg også upresist.

Økonomisk politikkØkonomi og velferd

Kristin Clemet

Skurdal jukser eller misforstår

Å bedre produktiviteten i offentlig sektor, og sørge for effektiv ressursbruk, er et av de beste tiltakene vi kan gjennomføre for å få regnestykket til å gå opp.

Finanspolitikk og offentlige utgifter

Kristin Clemet

Norsk økonomi: Er den så sunn som vi tror?

La meg nevne noen mulige problemer som kan følge av den enorme rikdommen Norge har.

Økonomisk politikkFinanspolitikk og offentlige utgifterNæringspolitikk

Aslak Versto Storsletten

Feil prioritering i barnehagesektoren

Såkalt gratis barnehage er i vinden. Men det er feil medisin.

Finanspolitikk og offentlige utgifterVelferdstjenesterVelferdsstaten

Kristin Clemet

Trenger vi egentlig ledere?

Offentlige virksomheter strever ofte fordi styring og ansvar er blitt for uklart. Ledere mister handlingsrom fordi systemene rundt dem ikke fungerer godt nok.

VelferdsstatenØkonomi og velferd

Steinar Juel

Ikke i Norges interesse å undergrave investorers sikkerhet mot konfiskering

At Norge som stor investor skal garantere for konsekvensene av å konfiskere et annet lands utenlandsinvesteringer, virker ikke gjennomtenkt.

Finanspolitikk og offentlige utgifterInternasjonal økonomi