Et blått budsjett
To budsjetter med lik oljepengebruk kan ha forskjellig pressvirkning på økonomien. Det er fordi budsjettpenger virker ulikt på økonomien, avhengig av hva som er prioritert, skriver Villeman Vinje i Aftenposten. Det er lov å håpe at budsjettet for 2014 blir det første skrittet på veien tilbake til handlingsregelens opprinnelige intensjon.
Publisert: 23. oktober 2013
Av Villeman Vinje, samfunnsøkonom i Civita.
Stoltenberg II-regjeringen presenterte før den gikk av et rødgrønt budsjett. Det vil nå bli supplert med blå politikk av H/Frp-regjeringen. Det er rom for å føre en klart blåere økonomisk politikk.
Stoltenberg II-regjeringens budsjettforslag for 2014 har gledet mange og forarget få. Det er ikke vanskelig når veksten i skatteinntektene er 10 mrd. større enn den automatiske utgiftsveksten i budsjettet, og det ytterligere legges 15 mrd. nye oljekroner på toppen.
Slik har det også vært med de åtte tidligere rødgrønne budsjettene: Kombinasjonen av økende skatteinntekter og økt oljepengebruk har gitt et betydelig handlingsrom, og derfor har det vært få kutt.
En retningsendring i det siste budsjettforslaget finner man i beskatningen av næringslivet. Mens skattetrykket for investeringer i næringsliv har økt med 6,2 mrd. kroner i løpet av de åtte første Stoltenberg II-budsjettene, foreslår de i 2014 å ta et skritt tilbake, med 1,6 mrd. kroner i næringsrettede skattereduksjoner.
Omleggingen, som stimulerer til verdiskaping, er et retningsbrudd man kan håpe vil legge føringer også på den skattepolitikken Arbeiderpartiet vil føre i opposisjon.
Budsjettet inneholder også politiske snubletråder. Dette er bevilgningsløfter hvor regningen i hovedsak skal betales av den neste regjeringen i budsjettet for 2015. Økt stipendstøtte til studentene er et eksempel på dette. Noen av de politiske snubletrådene vil neppe bli inkludert i det endelige budsjettet.
Den overordnede målsettingen for et budsjett er å holde orden i norsk økonomi. Det viktigste målet på økonomisk ansvarlighet, er pressvirkningen på økonomien, sett i lys av den rådende konjunktursituasjon.
Jens Stoltenberg forsøkte under valgkampen å definere ansvarlig økonomisk politikk som begrensninger i oljepengebruken, og et skrytepunkt i budsjettforslaget for neste år er at oljepengebruken har kommet ned i 2,9 prosent av Statens Pensjonsfond Utland.
Dette er ikke et godt mål for ansvarlighet. Handlingsregelen for bruk av oljepenger har mange kvaliteter, og generasjonskontrakten den bygger på er viktig, men den sikrer ikke en ansvarlig økonomisk politikk fra år til år.
Norsk økonomi er nå nær en nøytral konjunktursituasjon. I følge handlingsregelen burde oljepengebruken da være på om lag fire prosent. Stoltenberg velger likevel en lavere oljepengebruk for å unngå sterke pressvirkninger i økonomien. Siden handlingsregelen ikke er en regel for ansvarlig økonomisk styring, bør H/FrP-regjeringen innføre en ny økonomisk styringsregel som er forankret i pressvirkningen som budsjettene har på økonomien.
To budsjetter med lik oljepengebruk kan ha forskjellig pressvirkning på økonomien. Det er fordi budsjettpenger virker ulikt på økonomien, avhengig av hva som er prioritert. Som en tommelfingerregel virker prioriteringer som øker vekstevnen i økonomien mindre presskapende enn bevilginger som øker driftssiden i budsjettet.
Derfor er det positivt at H/Frp-regjeringen har varslet at den vil fokusere oljepengebruken på de tre hovedprioriteringsområdene Stortinget pekte på da handlingsregelen ble vedtatt i 2001: Investeringer i infrastruktur og kunnskap og vekstfremmende skattelettelser.
Spesielt vekstfremmende skatteletter har det blitt få av under Stoltenberg II-regjeringen. Utviklingen har snarere vært negativ, i stor kontrast til Stoltenberg I-regjeringens forslag i 2002 om ni mrd. 2013-kroner i skattelette.
Hovedprioriteringene var lavere skatt på arbeid og næringsinvesteringer. Daværende finansminister Schjøtt-Pedersen mente at det kunne være riktig å bruke om lag halvparten av handlingsrommet som oljepengene ga, på skatteletter. Bondevik II-regjeringen la seg på et lavere nivå og brukte om lag 1/3 av handlingsrommet på skatteletter.
Stoltenberg II-regjeringen valgte derimot å bryte helt med intensjonen, og økte skattene med 13 mrd. kroner sammenlignet med Bondevik II-regjeringens avskjedsbudsjett, og har siden argumentert for at skattenivået fra 2004 er hellig. Dette er hovedgrunnen til at oljepengebruken i budsjettforslaget for 2014 ligger på 2,9 prosent i stedet for på handlingsregelens mål om fire prosent.
Vekstfremmende skatteletter stimulerer den økonomiske veksten og øker verdiskapings- og velstandsnivået i hele økonomien. Konkurranseevnen til norske bedrifter og arbeidsplasser kan styrkes, og incentivene til å arbeide kan bedres. Skatteletter kan derfor motvirke noen av de negative virkningene oljeøkonomien har på annet næringsliv.
Generasjonskontrakten er en annen hovedgrunn til at skatteletter i perioden vi nå er inne i, med betydelige overskudd på statsbudsjettet, bør prioriteres.
Om noen tiår vil velferdsstaten begynne å gå med store underskudd. Hovedgrunnen er at aldring av befolkningen skaper en vekst i antallet mottakere av offentlige velferdstjenester, sammenlignet med antallet i arbeid, som årlig finansierer velferdsstatens kostnader. I perioden med årlig økende budsjettunderskudd er det naturlig at skatteøkninger inngår som en delløsning.
Men i forhold til dagens skattenivå er det begrenset hvor mye skattene kan økes uten at incentivet til å arbeide og skape reduseres så mye at økte skattesatser fører til reduserte skatteinntekter. Prioritering av skatteletter nå, slik handlingsregelen legger opp til, øker derfor rommet for skatteøkninger senere når velferdsstaten er under press.
Velger H/Frp-regjeringen å prioritere skatteletter, og over stortingsperioden gradvis øker oljepengebruken opp mot fire prosent (noe som vil medføre skattereduksjoner på over 50 mrd. kroner), vil det være i tråd med handlingsregelens opprinnelige praksis og intensjon. Holdes pressvirkningen av budsjettene innenfor de rammene Stoltenberg II-regjeringen har praktisert, vil det også være en ansvarlig økonomisk politikk.
Det er lov å håpe at budsjettet for 2014 blir det første skrittet på veien tilbake til handlingsregelens opprinnelige intensjon.
Innlegget er publisert hos Aftenposten 23.10.13.
Relatert
Produktiviteten er viktig
EU og økonomi
EU-samarbeidet er i utgangspunktet et markedssamarbeid. Dette er fortsatt kjernen i EU, og omfatter i dag også en felles valuta og koordinering av økonomisk politikk. Men nærmere samarbeid på andre saksområder spiller en stadig viktigere rolle. Dette påvirker markedssamarbeid direkte og indirekte og fremmer en bredere politisk integrasjon mellom medlemsstatene.
Skurdal jukser eller misforstår
Norsk økonomi: Er den så sunn som vi tror?
Feil prioritering i barnehagesektoren
