Lykkelandet trenger klarere prioriteringer

Velstandsøkningen i Norge gjennom oljealderen er godt synlig i boligstandarden og bilparken. Det er ikke like lett å få øye på solide løft i offentlig sektors sentrale ansvarsområder.

Publisert: 2. juni 2024

Min bok «Lykkelandet» handler om den økonomiske utviklingen i Norge under oljealderen. Virksomheten på sokkelen la grunnlaget for en klassereise trolig ingen annen generasjon kommer til å oppleve.

Da den første oljen ble hentet opp i 1971, var inntektsnivået i Norge lavt sammenlignet med andre vestlige land. I dag er bildet snudd. Vi har gradvis hentet inn forspranget som de rikeste landene hadde på oss. Målt ved bnp per innbygger ligger Norge i dag helt i toppen.

Den norske oljehistorien har mange vinnere. En avansert leverandørindustri vokste etter hvert frem og ga sterke vekstimpulser til andre næringer på fastlandet. Norske lønnstagere har opplevd en bedring i kjøpekraften som arbeidstagere i andre land bare kunne drømme om.

De høye oljeinntektene spesielt i dette århundret har imidlertid gitt størst utslag i statsfinansene. En betydelig del av de høye inntektene for staten er blitt spart og avsatt i Oljefondet. Dette har gitt oss en unik økonomisk handlefrihet.

Mesteparten av det økonomiske handlingsrommet som oljeinntektene har gitt staten er blitt brukt til å øke offentlige utgifter. I dag dekkes mellom hver fjerde og femte krone på utgiftssiden av statsbudsjettet med en overføring fra Oljefondet.

Kristin Clemet, leder av Civita, stilte meg forleden følgende spørsmål: «I lys av den suksessrike norske oljehistorien – hvorfor «skinner» det ikke i dag av flere deler av økonomien som det offentlige har ansvar for?»

Spørsmålet inneholder en påstand. Men jeg synes likevel spørsmålet er godt, og problemstillingen er viktig.

Det er vanskelig å observere at kvaliteten på norsk skole eller helsevesen skiller seg positivt ut fra det en finner i for eksempel Sverige og Danmark. Og standarden på jernbane og annen infrastruktur i Norge er fortsatt dårligere enn i andre land vi bør kunne sammenligne oss med.Kvalitet på offentlige tjenester er vanskelig å måle. Staten har over tid brukt mye penger både på skole og helse og omsorg. Forhåpentlig har den økte ressursbruken innen disse områdene også ført til bedret kvalitet på de tjenestene som leveres. Men fortsatt er det flere åpenbare mangler, som krever ytterligere satsinger i tiden fremover.

Et langstrakt land med spredt bosetting er en faktor som ofte fremheves for å forklare hvorfor Norge ikke er kommet lenger i å bygge ut vei og jernbane med god nok standard. Men mange har observert at både fremkommelighet og punktlighet på for eksempel togforbindelser er på et annet nivå i andre fjelland som Sveits og Østerrike.

Levende distrikter verdsettes av de fleste i Norge. Men dagens distriktspolitikk er kostbar. Jeg er overbevist om at nye reformer vil tvinge seg frem, både når det gjelder inndelingen i administrative enheter – fylker og kommuner – og hvordan man organiserer budsjettunge samfunnsområder som helse og utdannelse.

Overføringer til private gjennom trygder og ulike støtteordninger utgjør en økende andel av de totale offentlige utgiftene. Mens andre land har måttet stramme inn på noen av sine velferdsordninger, har Norge hatt økonomisk handlingsrom til å opprettholde en sykelønnsordning uten innslag av egenbetaling og til å gjennomføre en omfattende barnehagereform. En rekke andre støtteordninger har kommet til eller er bygget ut.

Den økte offentlige pengebruken på pensjoner, stønader og ulike støtteordninger er et resultat av politiske prioriteringer. Det vi betegner som velferdssamfunnet, er gradvis utvidet. Det store finansielle handlingsrommet innebærer samtidig at veldig mange budsjettposter har fått økt sine bevilgninger, uten at aktiviteten eller ordningen som støttes inngår i det vi oppfatter som kjerneoppgaver for staten eller kommunene. «Velferd» er nærmest blitt synonymt med offentlige utgifter. Når jeg nå hevder dette, vil noen kreve at jeg nevner eksempler på formål som ikke fortjener støtte. Det ønsker jeg imidlertid ikke; det er politikernes oppgave å prioritere, ikke min. Hovedpoenget mitt er at staten ikke har maktet å utnytte oljerikdommen til å gi disse kjerneoppgavene et tilstrekkelig løft.

I dag synes det å være bred enighet om at skoen trykker på disse områdene. Befolkningsutviklingen og et urolig internasjonalt bilde trekker utgiftene opp. Bevilgningene til forsvar og helse er økt betydelig i det reviderte budsjettet for 2024 som nylig er lagt frem. Disse områdene vil kreve enda større andeler av budsjettet i de nærmeste årene.

Da blir det nødvendig å gå kritisk gjennom hva staten bruker penger på.

Teksten er publisert i Dagens Næringsliv 31.5.2024.