Økonomisk politikk

Dårlig nytt for norsk økonomi om kursen går i en venstreradikal retning

Norge har de siste tiåra i stor grad klart å kombinere en fri og åpen markedsøkonomi med gode velferdsordninger. Dette vil svært sannsynlig ikke fortsette om kursen legges i en venstreradikal retning.

Lars Kolbeinstveit

Publisert: 22. desember 2018

I debatten om forholdet mellom privat og offentlig velferd har det sneket seg inn et snodig argument om at «det er en næringspolitisk bommert å trekke privat kapital inn i oppgaver offentlig sektor kan løse fint – og bedre – selv. Vi har bruk for den private kapitalen andre steder.» Roman Linneberg Eliassen i Manifest er blant dem som fremmer argumentet, her i Dagbladet 19.12.

Hvordan kan man få vite om det offentlige løser en oppgave bedre enn private uten at man tester det ut med konkurranse? Er offentlige leverandører best, ja så bør de også være leverandører av tjenester.

Ofte kan det imidlertid skifte over tid hvem som er best, og derfor kan det være fornuftig å hele tiden ha åpenhet for både private og offentlige aktører innenfor skattefinansierte tjenesteordninger. Premisset til Eliassen synes å være at alt vi i fellesskap betaler for gjennom skatteseddelen bør leveres fra det offentlige selv.

Når det offentlige i så stor grad betaler for barnehageplassene våre må de nærmest per definisjon også driftes og eies av det offentlige. Problemet med et slikt resonnement er at det tar til orde for et svært radikalt og lukket økonomisk system.

I dagens samfunn er det mye av skattepengene som faktisk går tilbake til det private igjen, når det offentlige etterspør private tjenester og varer. Private selskaper skaper verdier når de leverer alt fra barnehager til busser og medisinsk utstyr til det offentlige. Det er ikke slik at en privat aktør som bygger en barnehage skaper verdier, mens en privat aktør «har sugerør ned i offentlige kasser» om hun driver en barnehage.

Dette betyr imidlertid ikke at markedsløsninger alltid er de beste og at alle oppgaver og tjenester vi ønsker at skal bli utført bør bli levert av private aktører. Det offentlige bør i stor grad levere tjenester hvor konkurranse vil fungere dårlig – en del infrastruktur eller helsetjenester er gode eksempler på dette. Men selv her er ikke skillet mellom det offentlige og private absolutt.

Det avgjørende er snarere at man lager gode rammebetingelser, og tar hensyn til kompleksiteten i markedet for ulike tjenester. For eksempel: hvorvidt en kommune skal åpne for private leverandører og konkurranseutsetting kan komme an på alt fra kommunens størrelse til hvilken tjeneste som skal utføres.

Uansett er det et sentralt element her at man nettopp ikke bør tenke for stivbent ideologisk, slik at viktige hensyn blir ivaretatt når man regulerer og utformer rammebetingelser.

Et sentralt og tverrpolitisk poeng i norsk næringspolitikk fra slutten 1970-tallet av har vært at en mer nøytral næringspolitikk, basert på markedsøkonomiske ideer, er den politikken som i best mulig grad legger til rette for verdiskapning og lønnsomme arbeidsplasser. Denne tverrpolitiske enigheten mellom den moderate høyre- og venstresiden har naturlig nok fått lavest gjennomslag til venstre for Arbeiderpartiet.

Dette kommer tydelig fram når Eliassen mener at hvis målet er «å øke verdiskapingen og etterspørselen, er det mer treffsikkert å bruke penger over statsbudsjettet, for eksempel ved å øke offentlige investeringer i grønn teknologi og industri.»

Eliassen syn på næringspolitikk står i en direkte motsetning til hva de politiske partiene i snart 40 år har stått for. I 1981 la Arbeiderpartiregjeringen fram stortingsmeldingen Industripolitiske retningslinjer for de nærmeste år framover.Her het det blant annet: «vårt land i hovedtrekk bør bygge på en desentralisert markedsøkonomi … vil den enkelte bedrift også være samfunnsøkonomisk lønnsom dersom den driver ut ifra bedriftsøkonomiske vurderinger.»

Denne linjen til Arbeiderpartiet har det likevel oppstått noen uklarheter om de siste åra – særlig etter Jens Stoltenbergs avgang. At høyresiden kritiserer Arbeiderpartiet for dette handler ikke om at høyresiden er ikledd en «ideologisk tvangstrøye».

Det handler snarere om å få fram viktigheten av privat næringsliv og hva verdiskapning handler om. Verken ideer som utdefinerer privat kapital fra tjenesteproduksjon, eller forslag om at politikere igjen skal satse på mer selektiv næringspolitikk, vil sikre framtidas arbeidsplasser og bærekraftig velferd.

Artikkelen er publisert hos Dagbladet 20.12.18.