Kapitalismen oppstod i Midtøsten
I Vesten ble handel sett på som noe suspekt, mens helten i mange av historiene fra Midtøsten er handelsmann. Mathilde Fasting hos Minerva.
Publisert: 10. mai 2018
Nima Sanandaji, iransk-svensk samfunnsdebattant, har skrevet en hyllest til Midtøstens kommersielle røtter, The Birthplace of Capitalism – The Middle East.
Det er den andre boken om kapitalisme og Midtøsten jeg leser på kort tid, for nylig kom også den britiske historikeren Peter Frankopan med boken Silkeveiene. For et par år siden anmeldte jeg boken Money changes everything: How finance made civilization possible av William N. Goetzmann i Minerva, og Goetzmann skriver også om hvordan grunnlaget for moderne finans også har røtter i Midtøsten.
Det disse tre bøkene har til felles, er at de velger Midtøsten som utgangspunkt. Sanandajis prosjekt har den klareste politiske og ideologiske vinklingen, men også Frankopan kan leses som en kritikk av Vestens innblanding i Midtøsten, særlig de siste 150 årene. Goetzmann liker verken Rand eller Marx, han er mer interessert i å følge kapitalismens grunnlag og fremvekst sett gjennom finansielle briller, og sånn sett forsvare at økonomisk vekst og finansielle nyvinninger følger hverandre.
Jeg har vært vant til å lese om kapitalismen med europeiske øyne, og selv om Sanandaji prøver å feste kapitalismen til Midtøsten, klarer han ikke helt å overbevise meg om at den moderne kapitalismen ikke starter i Europa.
Jeg tror det skyldes at kapitalisme bygger på flere forhold enn kun kommersiell tenkning. En markedsøkonomi er avhengig av en rekke institusjonelle forhold for å fungere godt, i tillegg til politisk stabilitet, og det er her det har sviktet i Midtøsten.
Det er utallige historiske forklaringsmodeller på hvorfor vi fikk en markedsøkonomi og hva det skyldes. Jeg har skrevet om flere, blant annet Deirdre McCloskey, som mener det skyldes «troen på entreprenørskap» og hvordan vi begynte å omtale handel, og om mer tradisjonelle syn på politisk og økonomisk utvikling i Europa som ga et gunstig grunnlag for det Finn Fuglestad kaller en vekstøkonomi.
Når det er sagt, er det flere interessante perspektiver hos Sanandaji, og ett av dem kan knyttes til McCloskeys argumentasjon. Det handler om hvordan man ser på handel, «kommers» og kapitalisme.
Til forskjell fra vestlige tradisjoner som så på handel som noe suspekt, er handelsmannen helten i historiene som fortelles fra Midtøsten.
En av de mest kjente handler om Sinbad Sjøfareren. Han seiler rundt på farlige eventyr, men til forskjell fra Vestens eventyrreiser med Odysseen som den formdannende, er Sinbad en entreprenør som er opptatt av «jakt på profitt».
Det er i vestlig litteratur et helt uhørt motiv for en helt, og Sanandaji mener det illustrerer Midtøstens tidlige kommersielle natur. Det underbygger også den første delen av Frankopans Silkeveiene og den historiske betydningen av det handelsnettverket Silkeveien utgjorde.
Sanandajis argumentasjon er delvis å vise historiske røtter til kommersiell tenkning og praksiser, og her har han følge av Goetzmann. Det kan dreie seg om regnskapsførsel, tallsystemer, skattesystemer og andre forutsetninger for handelsvirksomhet.
Videre prøver Sanandaji å vise at flere teorier i nyere økonomisk tenkning har vært tenkt før, og da i Midtøsten. Om det dreier seg om stjeling av ideer eller bruk av ideer uten å kreditere tidligere tenkere, som Lafferkurven, som ikke er Arthur Laffers oppfinnelse, men Ibn Khalduns, en muslimsk filosof som redegjorde for det samme prinsippet på 1300-tallet, illustrerer kanskje mer at utvekslingen av ideer har vært stor, og at det skyldes økonomisk og kulturelt samkvem, men også en påminnelse om at det finnes et rikt teoretisk grunnlag for handel også i Midtøsten.
Et annet vesentlig poeng hos Sanandaji er hvordan denne kommersielle tankegangen har preget regionen både før og etter islam. Han gjør for eksempel et poeng av at Muhammeds første kone Khadija var entreprenør og en viktig næringsdrivende.
Som jeg startet med, er boken til Sanandaji et politisk innspill. Han vil fremme Midtøsten som en region med lange kommersielle røtter som Vesten må spille på lag med, ikke motarbeide. Det er også et av Frankopans argumenter.
Sanandajis siste kapittel heter «If goods do not cross borders, soldiers will». Det argumentet har også Montesquieu fremført på 1700-tallet. Handel er et gjensidig forhold, ikke et enveisforhold.
I lys av internasjonale debatter om proteksjonisme er det kanskje vanskelig å se for seg hvordan det er mulig å etablere tillit, handel og fritt økonomisk samkvem i en region med så store politiske uroligheter.
Sanandaji, Frankopan og Goetzmann flytter kanskje ikke fjell med sine bøker, men de har i hvert fall fått meg til å tenke mer over om det nettopp er anerkjennelse av hva Midtøsten som region har bidratt med som er et godt sted å starte. Er det noe Mosul, Aleppo og andre ødelagte tidligere helt sentrale kommersielle knutepunkter vil trenge fremover, er det muligheter til å gjenoppta økonomisk virksomhet og handel.
Artikkelen er publisert hos Minerva 8.5.18.
Relatert
Brev 1: Om borgerlighet
Ketil Solvik-Olsen til Civita
Det konservative partiet i Storbritannia kan snart være historie
MAGA-bevegelsens «sado-konservatisme»
Liberale trenger også konservative
