Kapitalistiske velferdsstater

Gode samfunnsinstitusjoner, gode reguleringer og rettferdige konkurransebetingelser er viktige fellesgoder og et resultat av politikk, skriver Kristin Clemet.

Kristin Clemet

Publisert: 17. juli 2014

Av Kristin Clemet

Enkelte forskere beskriver de nordiske land som «kapitalistiske velferdsstater». Mange mener at det er kombinasjonen av en åpen og velfungerende kapitalisme og en universell velferdsstat som har gjort at de nordiske landene nå greier seg så bra og har vært bedre i stand til å håndtere f.eks. finanskrisen enn andre land. Mange forsøker å måle graden av økonomiske frihet og hvor godt kapitalismen fungerer i verdens land. Fraser Institute i Canada utgir årlig en rapport om «Economic freedom of the World», der de ser på ulike indikatorer som f.eks. rettssikkerhet, regulering og skatt. Heritage Foundation i USA lager en lignende «Index of Economic Freedom», mens en sveitsisk høyskole lager en «Index of Globalization», der de ser på graden av økonomisk, sosial og politisk globalisering.

Andre og beslektede undersøkelser ser på landenes konkurransedyktighet. Ett eksempel er «Global Competitiveness Report», som ser på en rekke forhold av betydning for næringslivets konkurranseevne, som f.eks. infrastruktur, utdanning, forskning og skatt.

Ytterligere eksempler kan være «International Property Rights Index», som måler hvor gode landene er til å beskytte eiendomsretten, og «Paying Taxes», som vurderer hvor gode skattesystemer landene har.Slike målinger og rangeringer kan aldri bli helt eksakte, og mange av dem kan selvsagt problematiseres. Når man rangerer 150 – 200 land, blir dessuten forskjellene mellom hvert enkelt land små, selv om forskjellene mellom toppen og bunnen blir svært store. Derfor er det ikke viktig om man, f.eks. på Fraser Institutes liste, blir nummer fire (Sveits) eller 14 (Danmark). Men blir man nummer 40 (Frankrike), 80 (Indonesia) eller 140 (Nigeria), har man kanskje noe å lære av de beste. Det er nemlig i de økonomisk frieste landene at innbyggerne har den høyeste velstanden og levealderen og størst trygghet for at sivile og politiske rettigheter blir ivaretatt.

Det iøynefallende med alle disse rangeringene, er at de nordiske landene alltid skårer blant de beste. Nederland, som ofte betraktes som «nordisk», skårer også høyt.

Mange lurer på hvor f.eks. USA og Kina befinner seg på slike lister. Kort oppsummert kan man si at også USA skårer høyt, men at USA og Norden har ulike styrker. USA skårer f.eks. mye lavere enn Norge når det gjelder en del reguleringer, byråkrati og skattesystem. På den annen side har kanskje USA en mer innovativ kultur og større interesse for forskning enn vi har i Norge. Vi er raske til å ta i bruk ny teknologi, mens USA og amerikansk risikokapital tar «byrden» med å utvikle den. Kina, derimot, kommer ikke høyt på lister som måler graden av økonomisk frihet – snarere tvert imot. En markedsøkonomi uten rettssikkerhet eller trygghet for egen eiendom, kan ikke fungere godt – og derfor fungerer heller ikke markedet godt i land som mangler slike grunnleggende institusjoner.

Enkelte viser til at de nordiske land, i motsetning til andre land, har valgt å ha en «blandingsøkonomi». Jeg tror det villeder mer enn det veileder. Alle utviklede land har i dag blandingsøkonomiske systemer med ulike kombinasjoner av marked og stat. Det essensielle er hva slags kombinasjon det er, fordi ulike kombinasjoner skaper ulike incentiver: Et marked uten rettssikkerhet vil fremelske korrupsjon. En overbyråkratisert stat vil oppholde bedriftene med unyttig arbeid og svekke deres konkurranseevne. En stat som redder bedrifter fra å gå konkurs, kan skape et urettferdig system, der eierne vinner når det går bra, mens det er skattebetalerne som taper, når det går dårlig. Derfor er det heller ikke så meningsfylt å diskutere hvorvidt vi skal ha «mye» eller «lite» markedsøkonomi. Det som er viktig, er at vi har en sunn markedsøkonomi. Typiske merkelapper som brukes i den norske debatten – om at noen er «markedsliberalister» eller «markedsfundamentalister» – sier i grunnen også svært lite.

Gode samfunnsinstitusjoner, gode reguleringer og rettferdige konkurransebetingelser er viktige fellesgoder og et resultat av politikk. Slik sett er også et velfungerende marked et fellesgode og et resultat av politikk. Selv liker jeg å se på både markedet og velferdsstaten som kontrakter. I markedet inngår vi kontrakter hele tiden, enten det er i kiosken, i banken eller mellom næringsdrivende. Men også velferdsstaten er en slags kontrakt: Vi overlater pengene våre til staten mot at staten sørger for å yte visse tjenester og støtte til befolkningen når vi trenger det. Begge disse kontraktene er basert på tillit; vi ville ikke turt å overlate pengene våre hverken til banken eller staten, dersom vi ikke stolte på at vi fikk noe igjen.

Og dermed er kanskje sirkelen sluttet, for også på målinger av generelt tillitsnivå i befolkningen skårer de nordiske landene (og Nederland) svært høyt. Vi har tillit, ikke bare til dem vi kjenner, men også til dem vi ikke kjenner og til institusjonene. Det bidrar til å «smøre» samfunnsmaskineriet på en god måte. I den politiske debatten er det i dag mange som forsøker å få oss til å tro at denne tilliten lett kan forvitre, fordi de økonomiske forskjellene eller de etniske og kulturelle forskjellene er blitt større.

Generelt er det riktig at det er lettere for oss mennesker å ha tillit til dem som ligner oss selv. Men etter min mening overdrives det mye i debatten. Forskjellene er ikke store i Norden, og det er ingenting som tyder på at tilliten er på vei ned. Snarere ligger tillitsnivået i Norden oppsiktsvekkende stabilt, til tross for at den økonomiske ulikheten har økt noe og innvandringen har økt kraftig, også fra land med lav generell tillit. Men det finnes eksempler på at tilliten kan synke raskt, og at det tar lang tid å bygge den opp igjen. Det skjedde bl.a. i Polen, da landet ble kommunistisk. Det forteller meg at statens rolle, og tilliten til at staten likebehandler borgerne, er langt viktigere enn om de materielle og immaterielle forskjellene mellom mennesker øker eller reduseres litt.

Innlegget er publisert i Dagsavisen 17.07.14