Når klimatankene blir for store og klimapolitikken for liten produseres det fremtidspessimisme

Thomas Hylland Eriksen mener vi trenger en ny samfunnsmodell. Selv har han ingen konkrete og troverdige løsningsforslag, men derimot et sterkt ønske om en alternativ fremskrittstro. Denne kombinasjonen er problematisk, skriver Lars Peder Nordbakken i Minerva.

Lars Peder Nordbakken

Publisert: 28. november 2019

Med en beveget tekst hevder Thomas Hylland Eriksen i sin kronikk i Aftenposten 24. november at vi langt på vei befinner oss i en håpløs klimakrise, som bare kan løses gjennom «nye samfunnsmodeller» og «en alternativ fremskrittstro». Hylland Eriksen maler problemet på veggen: Et «hensynsløst verdenssystem» og en «destruktiv kapitalisme» som oppmuntrer til grådighet og som «gjør verden til ett sted og innbyggerne til løpere på en tredemølle». Dette systemet må erstattes av et nytt system som bringer oss «bort fra de innebygde motsigelsene i kapitalismen», som «bygger sin eksistens og suksess på økonomisk vekst som betingelse og billig energi som drivstoff».

Denne enkle og skråsikre problembeskrivelsen, etterfulgt av et rop om radikal systemendring, skaper naturlig nok forventninger om hvilke løsninger Hylland Eriksen har å tilby for å løse vår tids største samfunnsutfordring: klimakrisen og trusselen mot det biologiske mangfoldet. Men her blir leseren rett og slett svar skyldig.

Det nærmeste Hylland Eriksen kommer et løsningsforslag er en ullen kombinasjon av to spenningsfylte elementer: 1) for det første hevder Hylland Eriksen at «økonomien bør betraktes som en måte å tilfredsstille menneskelige behov på». Få vil være uenige i det. 2) Deretter faller Hylland Eriksen for den autoritære fristelsen å sette seg selv til dommer over hvilke menneskelige behov som er legitime, og hvilke som ikke er det: « Det handler ikke om dingser, turer og statussymboler, men om meningsfylt arbeid og tilfredsstillende, varige relasjoner til andre mennesker og våre omgivelser.»

Problemet er at Hylland Eriksen, i fravær av løsningsforslag, etterlater et pessimistisk budskap om at vi har å lite å si i møte med de blinde klimafiendtlige kreftene, at det eneste som kan redde oss er en systemendring. På toppen av det hele avslutter Hylland Eriksen med en formaning om at vi bør slutte med å se på oss selv som «universets herrer», samtidig som han ber oss følge hans egen forståelse av hvilke menneskelige behov som er legitime. Ja, vi «må skalere ned, senke tempoet og kjøle ned en overopphetet verden.» Så enkelt er det når man tillater seg det privilegium å ikke fremlegge et eneste troverdig løsningsforslag.

Hylland Eriksen mener sikkert selv å se en løsning, men abstraherer seg så langt bort fra den politiske virkeligheten at det hele ender opp i ufrivillig spredning av fremtidspessimisme og politisk apati. Hylland Eriksens problem er tredelt. For det første bidrar den skråsikre analysen, med lavt presisjonsnivå, til å gjøre det nesten umulig å etterprøve analysen, og minst like vanskelig å komme på sporet av konkrete og troverdige løsninger. Å be om «nye samfunnsmodeller» som adlyder Hylland Eriksens definisjon av legitime menneskelige behov er ikke annet enn lettvint verbalpolitikk uten politisk innhold, men med en ubehagelig autoritær undertone.

For det andre overser Hylland Eriksen fullstendig at både vår verdensorden og vårt økonomiske system ikke svirrer rundt sin egen akse og lever sitt eget liv, helt uten å bli påvirket av hvilke institusjoner og spilleregler som gjelder. Straks vi innser at det er vi selv som faktisk er herre over spillereglene, gjennom demokratiske prosesser, åpner det seg et stort handlingsrom for seriøse diskusjoner om hva vi helt konkret kan gjøre for å få markedet til å formidle sannheten om de samfunnsmessige kostnadene ved klimaskadelig aktivitet.

For det tredje tar Hylland Eriksen helt feil når han uten forsøk på noen seriøs analyse raskt konkluderer at økonomisk vekst og hele vårt økonomiske system har billig (fossil) energi som sin ultimate forutsetning. En ting er at Hylland Eriksen kanskje ikke har fått med seg at EU-landene har opplevd en økonomisk vekst på rundt 50 prosent siden 1990, samtidig som de samlede klimagassutslippene har gått ned med rundt 20 prosent – og det endog før en effektiv klimapolitikk er satt ut i livet. En annen, og langt mer fundamental feiltagelse, er å overse at den ultimate ressursen i en velfungerende markedsøkonomi ikke er fossil energi, men tvert i mot menneskelig energi: den menneskelige kreativiteten, oppfinnsomheten, entreprenørånden og den personlige tilfredsstillelsen av å skape noe nytt og bedre.

Det spesielle med denne menneskelige ressursen er at den forutsetter frihet og produktive insentiver til å eksperimentere og gjennomføre klimavennlige innovasjoner. For å dra fullt ut nytte av denne ressursen trenger vi fremfor alt å stå opp for en liberal og demokratisk samfunnsorden som slår ring rundt den personlige friheten som et felleseie, samtidig som vi reformerer spillereglene for en dynamisk markedsøkonomi i klimavennlig retning.

På dette grunnlaget blir det også lettere å føre en seriøs debatt om innholdet i en klimapolitikk med rot i virkeligheten. Hvis Hylland Eriksen er i tvil har jeg et konkret forslag: Søk for eksempel opp informasjon om innholdet, debattene og konklusjonene fra det siste landsmøtet til partiet De grønne i Tyskland. Her vil du finne velbegrunnede og sterke tegn til fremtidstro, og du vil finne konkrete eksempler på hvordan vi kan mestre klimautfordringen «uten å miste vår sunne fornuft på veien», og «uten å gi avkall på det moderne samfunnets fineste prestasjoner» – attpåtil med et tydelig liberalt fortegn.

Innlegget var publisert i Minerva 26. november 2019