En tysk krise

Tyske myndigheter og Den europeiske sentralbanken må ta ansvar for eurokrisen, skriver økonomisk historiker i Civita, Marius Gustavson, i Bergens Tidende. På kort sikt må den europeiske sentralbanken gripe inn i markedet for statsgjeld for å redusere renten på gjelden. På mellomlang sikt må ubalansene innad i eurosonen reverseres.

Marius Gustavson

Publisert: 1. oktober 2012

Av Marius Gustavson, økonomisk historiker i Civita.

Tyske myndigheter og den europeiske sentralbanken må ta ansvar for eurokrisen.

Det har blitt skrevet mye om de økonomiske problemene i eurosonen. Landene i sør har for høy ledighet, for svak konkurransekraft og for mye gjeld. Dette blir sett i kontrast til den relativt gode økonomiske utviklingen i Tyskland. Her har ledigheten falt til det laveste nivået siden gjenforeningen på starten av 90-tallet. Samtidig har konkurransekraften blitt gradvis styrket.

Den tyske finansministeren Wolfgang Schäuble krever innstramminger i den offentlige pengebruken, for å sikre statsfinansiell bærekraft, samtidig som det oppfordres til strukturelle reformer for å styrke konkurranseevnen i de kriserammede landene.

Den foreskrevne medisinen baserer seg på diagnosen at myndigheter i sør har brukt for mye penger og at landene har lite fleksible markeder. Det er åpenbart behov for reformer i eurosonen. Det er mindre sant at eurokrisen kommer som følge av finanspolitiske utskeielser.

Fra privat til offentlig gjeldskrise

Forut for krisen, førte både Spania og Irland overskudd på statsbudsjettet mens statsgjelden som andel av samlet verdiskaping (BNP) var på et lavt nivå. Dette er blant de landene som er hardest rammet av krisen. Statsgjelden var dobbelt så høy i Tyskland (rundt 60 prosent av BNP). Verstingene var Italia og Hellas.

Italia har lenge opplevd økonomisk stagnasjon, mens statsgjelden holdt seg på et høyt nivå (rundt 100 prosent av BNP), uten at dette utløste en akutt krise. Den greske økonomien utgjør rundt 2 prosent av samlet BNP i eurosonen, og er derfor for liten til at den kunne utløse en så omfattende krise.

Bakgrunnen for den offentlige gjeldskrisen er den realøkonomiske krisen, som fører til fall i skatteinntekter og økte utbetalinger av arbeidsledighetstrygd. Årsaken til den realøkonomiske krisen er at banker, bedrifter og husholdninger gjennomgår gjeldsreduksjon etter en periode med for kraftig kredittvekst i forkant av krisen. Den europeiske sentralbanken og tyske myndigheter har mye av skylden for denne utviklingen.

Kreditt og krise

Den tyske økonomien gjennomgikk en lignende utvikling for ti år siden som den vi ser i periferilandene i dag. Da IT-boblen brast, satt tyske bedrifter igjen med en høy gjeldsbyrde og svekket formue. Dette ble fulgt av en periode med privat gjeldsreduksjon og svak økonomisk vekst.

Lavkonjunkturen kunne møtes på to måter. Myndighetene kunne ha økt den offentlige pengebruken (og statens låneopptak) for å motvirke fallet i den private pengebruken, eller landet kunne eksportere seg ut av krisen.

Tyskland tok sistnevnte vei, med god drahjelp fra den nyopprettede fellesvalutaen. Som svar på en svekket tysk økonomi og svak tysk prisvekst, satte den europeiske sentralbanken ned renten og stimulerte til kredittvekst. Siden verken tyske bedrifter eller husholdninger ønsket å ta opp mer gjeld, og siden tyske myndigheter var tilbakeholdne med å ta i bruk finanspolitiske virkemidler, endte kreditten opp i periferien av eurosonen.

Kredittveksten stimulerte til lønns- og prisvekst i blant annet Spania, som fikk svekket sin konkurranseevne, mens Tyskland fikk styrket sin. Den økte etterspørselen i periferilandene hjalp Tyskland å eksportere seg ut av krisen og bidro til de store ubalansene i vare- og kapitalflyten eurosonelandene i mellom.

Veien ut av krisen

Eurokrisen er sammensatt og krever en kombinasjon av politiske tiltak i riktig dosering og i riktig rekkefølge. For raske innstramminger i den offentlige pengebruken vil forverre krisen, fordi det vil svekke den samlede etterspørselen ytterligere.

Myndighetene i de kriserammede landene bør heller sikte mot reformer som styrker statsfinansene over tid. På utgiftssiden, kan man vedta reformer som vil redusere statens velferdsforpliktelser over tid. Man bør også gjennomføre strukturelle reformer som kan styrke det langsiktige vekstpotensialet.

På kort sikt må den europeiske sentralbanken gripe inn i markedet for statsgjeld for å redusere renten på gjelden. ECB annonserte nylig programmet OMT med dette formålet, men det er betydelige begrensninger ved krisetiltaket. Blant annet forutsettes det videre budsjettinnstramminger i landene som mottar krisehjelpen.

På mellomlang sikt må ubalansene innad i eurosonen reverseres. Det vil innebære økt lønns- og prisvekst i Tyskland (intern revaluering) og reduserte handelsoverskudd vis a vis landene i sør.

Kronikken stod på trykk i Bergens Tidende mandag 1. oktober 2012 og er en forkortet utgave en artikkel i siste nummer av Minerva. Dette nummeret kan bestilles her: http://www.minervanett.no/abonnement/