Skip to main content
  • Personer
  • Publikasjoner
  • Arrangementer, kurs og seminarer
Civita
Civita
Handlekurv
Seksjoner
  • Demokrati og rettigheter
  • Ideer
  • Økonomi og velferd
  • Politikk og samfunn
Om oss
  • Om Civita
  • Personer
  • Civita i media
  • Personvernerklæring
  • Kontakt oss
Innhold
  • Politisk ordbok
  • Politisk bokhylle
  • Podcaster
  • Clemets blogg
  • Jakten på det borgerlige
  • Brev fra EU
  • Arrangementer, kurs og seminarer
  • Notater
  • Rapporter
  • Bøker
Meld deg på nyhetsbrevet
Økonomisk politikk

Et elastisk kredittsystem

Inflasjonsstyringen som fulgte er basert på kortsiktige hensyn til priser, produksjon og sysselsetting. Den tar ikke inn over seg langsiktige ubalanser knyttet til husholdningers og bedrifters finansielle stilling. Med andre ord, den tar ikke hensyn til kreditt, gjeld og formuespriser. Det er derfor behov for et nytt pengepolitisk regime, skriver Marius Gustavson hos E24.

Marius Gustavson
Marius Gustavson

Publisert: 19. september 2012

Av Marius Gustavson, økonomisk historiker i Civita.

Det er behov for et nytt pengepolitisk regime, hvor reformene bør starte i USA og eurosonen.

Et sentralt kjennetegn ved dagens pengesystem er dets tilbøyelighet til å skape store mengder med kreditt. Som argumentert tidligere, svekker dette husholdningers og bedrifters finansielle stilling over tid, fordi de tar opp mer og mer gjeld, så lenge formuesprisene stiger. Når utviklingen snur, sitter privat sektor igjen med svekket formue og for mye gjeld—derav privat gjeldsreduksjon og depresjonslignende tilstander, slik vi ser i USA og Europa.

Problemet er at kredittsystemet er for elastisk, som argumentert av to forskere ved Bank for International Settlements (BIS)—et rådgivningsorgan for sentralbanker. Med dette menes at det internasjonale finans- og pengesystemet mangler mekanismer som kan holde kredittveksten innen bærekraftige rammer.

Starten på den globale kredittboblen som ledet til dagens krise, kan spores tilbake til slutten av 60-tallet da amerikanske myndigheter i praksis forlot gullbindingen til dollaren. Dermed forsvant ankeret for det internasjonale pengesystemet. Resultatet var en formidabel kredittvekst.

Tilsvarende mangel på binding eksisterte i mellomkrigstiden. Selv om systemet hadde en formell binding i andre halvdel av 20-tallet, var korreksjonsmekanismene satt ut av spill, slik at kredittveksten fikk forløpe seg fritt, spesielt i USA. Dette er en viktig bakgrunn for den store depresjonen.

Kredittveksten de siste tiårene la grunnen for den mest alvorlige økonomiske krisen siden 30-tallet. Hovedutfordringen er derfor gjenopprettelsen av et fungerende anker for pengesystemet.

Inflasjonsmålet var et forsøk på å opprette et slikt anker. Men det har verken bidratt til å holde kredittveksten i sjakk eller å sikre økonomisk stabilitet over tid. (Se den forrige kommentaren.) Isteden stimulerte sentralbanker til vekst i kreditt, gjeld og formuespriser hver gang økonomien viste svakhetstegn.

Den amerikanske sentralbanken (Fed) stimulerte husholdningene til økt forbruk og låneopptak i kjølvannet av IT-krakket og bidro med dette til en boligboble. Tilsvarende stimulerte den europeiske sentralbanken (ECB) husholdninger og byggenæring i periferien av eurosonen gjennom betydelig kredittvekst.

Økt etterspørsel i de europeiske periferilandene hjalp Tyskland å eksportere seg ut av en krise i kjølvannet av IT-krakket. Dette var starten på de store ubalansene i kapital- og vareflyten eurosonelandene i mellom, med historisk høye handelsoverskudd i nord (spesielt Tyskland) og handelsunderskudd i sør (spesielt Spania). Disse ubalansene er en viktig medvirkende faktor til eurokrisen.

Både Fed og ECB viste til inflasjonsstyring som begrunnelse for sin politikk. Styringen var i henhold til det mandatet som var gitt. (Selv om man aldri opprettet et formelt inflasjonsmål i USA, var sentralbanken gitt et dobbelt mandat: den skulle sikre prisstabilitet og full sysselsetting.)

Inflasjonsmålet kom som svar på et bestemt økonomisk problem som lå til grunn for den økonomiske krisen på 70-tallet: en ustabil dynamikk i forholdet mellom myndighetenes styringsbestrebelser og arbeidstagernes lønnskrav. Resultatet var en lønns- og prisspiral som tok slutt da vestlige sentralbanker strammet inn på starten av 80-tallet.

Inflasjonsstyringen som fulgte er basert på kortsiktige hensyn til priser, produksjon og sysselsetting. Den tar ikke inn over seg langsiktige ubalanser knyttet til husholdningers og bedrifters finansielle stilling. Med andre ord, den tar ikke hensyn til kreditt, gjeld og formuespriser.

Det er derfor behov for et nytt pengepolitisk regime. Pengepolitiske reformer bør starte i USA og eurosonen, fordi andre land i stor grad må tilpasse sine styringsrenter til de store sentralbankene. Hvorfor dette regimet ikke bør baseres på gull, og hva som er alternativet, vil bli drøftet i neste kommentar.

Innlegget er publisert hos E24 14.9.12.

Publisert: 8. oktober 2024
Inflasjon Pengepolitikk
Del på: Del link Del på twitter Del på facebook

Relatert

Lysbære, lyspære som knuser, problem, innovasjon, gründere
Kristin Clemet

Produktiviteten er viktig

I Klassekampen 16. januar skriver Arne Helge Øverjordet at jeg, i en artikkel jeg skrev 14. januar, gjerne vil «gi et dårlig inntrykk av produktiviteten i Norge». Han gjengir meg også upresist.
Økonomisk politikkØkonomi og velferd
istockphoto.com Produktivitet
Kristin Clemet

Skurdal jukser eller misforstår

Å bedre produktiviteten i offentlig sektor, og sørge for effektiv ressursbruk, er et av de beste tiltakene vi kan gjennomføre for å få regnestykket til å gå opp.
Finanspolitikk og offentlige utgifter
Sparegris, synker, norsk eierskap, skatt, sparing, sparepenger, negativt
Kristin Clemet

Norsk økonomi: Er den så sunn som vi tror?

La meg nevne noen mulige problemer som kan følge av den enorme rikdommen Norge har.
Økonomisk politikkFinanspolitikk og offentlige utgifterNæringspolitikk
Barnesko, sko
Aslak Versto Storsletten

Feil prioritering i barnehagesektoren

Såkalt gratis barnehage er i vinden. Men det er feil medisin.
Finanspolitikk og offentlige utgifterVelferdstjenesterVelferdsstaten
Steinar Juel

Ikke i Norges interesse å undergrave investorers sikkerhet mot konfiskering

At Norge som stor investor skal garantere for konsekvensene av å konfiskere et annet lands utenlandsinvesteringer, virker ikke gjennomtenkt.
Finanspolitikk og offentlige utgifterInternasjonal økonomi
kongressen usa
Eirik Løkke

Hvem har skylden for at USAs føderale stat er nedstengt?

I 2011 uttalte Donald Trump at en nedstegning vil være negativt for presidenten, men i 2025 er tonen en litt annen. Nå er det ifølge Trump demokratene som har skylden.
USAFinanspolitikk og offentlige utgifter

Nyhetsbrev

Meld deg på nyhetsbrevet og få siste nytt levert i innboksen:

This field is for validation purposes and should be left unchanged.

Støtt Civita

Bidra til at Civita kan fortsette arbeidet med å formidle kunnskap og ideer som utvider rommet for politisk debatt.

Gi støtte

ARTIKLER

  • Ideer
  • Demokrati og rettigheter
  • Politikk og samfunn
  • Økonomi

Annet innhold

  • Politisk ordbok
  • Publikasjoner
  • Podcasts
  • Arrangementer, kurs og seminarer
  • YouTube

Om Civita

  • Om Civita
  • Medarbeidere
  • Støtt Civita
  • Kontakt oss
  • Retningslinjer for refusjon og retur

Følg oss

Civita - Twitter

Civita - LinkedIn

Civita - Instagram

Civita - Facebook

Civita - Youtube

  • Information in english
  • Personvernerklæring
[email protected]
Civita logo