Økonomisk politikk

Trangere økonomiske rammer, også for husholdningene

«Å gå løs på statsbudsjettets utgiftsside kan ha fremstått som politisk vanskeligere enn å heve skattene. Arbeiderpartiets erfaring ved årets valg, og utsiktene til langt lavere vekst i reallønningene fremover, gjør at dette kan endre seg fremover», skriver Steinar Juel

Steinar Juel

Publisert: 21. september 2017

Nå som stortingsvalget er over, har partiene begynt å snakke om at det blir trangere rammer for offentlige budsjetter i årene fremover. Dette var vel kjent også før valget, men valgkampen ga likevel et høyst uklart bilde av hvordan partiene har tenkt å møte denne virkeligheten. Stort sett dreide valgkampen seg om hvor det bør brukes mer penger, og fint lite om hvor det kan spares inn. Arbeiderpartiet satset på at velgerne ville akseptere en økning i skattenivået på 15 milliarder kroner i den kommende stortingsperioden. De ville kanskje svelget dette den gangen deres realinntektsvekst var høy under oljeprisboomen. Men den tiden er forbi.

Norsk Monitors målinger viser at mer enn 70 prosent av befolkningen i 2015 var enig i at det er nødvendig med et høyt skattenivå, en økning fra rundt 50 prosent på 1990-tallet. Likevel var det ikke så enkelt å få aksept for et enda høyere skattenivå. Det må sees i sammenheng med den uvanlige perioden vi har bak oss i norsk økonomi. Oljeprisøkningen og innføringen av regelen om at realavkastningen på oljefondet skal brukes over statsbudsjettet, gjorde at vi fikk et tiår med sterk økning i offentlige utgifter, samtidig som det kunne gis skattelettelser. Husholdningene opplevde at økte offentlige utgifter ikke kostet noe i form av at de måtte avstå mer av sin egen inntekt til fellesskapet. De fikk, i en viss for stand, mye igjen for skattepengene. Slik blir det ikke fremover. Da vil det aller meste av økninger i offentlige utgifter måtte dekkes av ordinære skatter, samtidig som aldringen av befolkningen øker presset på offentlige budsjetters utgifter.

Holdningene til skatter er nok påvirket av hvilken inntektsvekst husholdningene har. Er den høy, kan det være lettere å akseptere høyere skatter enn hvis inntektsveksten er lav. Videre må det antas å være en sammenheng mellom viljen til å betale mer skatt og opplevelsen av at skattepengene forvaltes effektivt, ikke sløses eller brukes på uviktige tiltak.

Oljeboomen ga ikke bare store inntekter til det offentlige, men også sterk økning i privat kjøpekraft, særlig på grunn av høy reallønnsvekst. Fra midten på 1990-tallet og frem til oljeprisfallet i 2013 steg gjennomsnittlig reallønn med over 50 prosent, det vil si i gjennomsnitt med 2,6 prosent per år. Slik blir det trolig ikke fremover. Over tid setter produktivitetsveksten, hvor mye mer effektivt vi jobber, et tak på hva økningen i reallønningene kan bli. Produktivitetsveksten har falt over mange år, og langtidsframskrivningene i regjeringens perspektivmelding tilsier at reallønnsveksten fremover vil bli omlag det halve av hva vi opplevde fra midten av 1990-tallet. En reell skatteøkning vil da merkes mer. En økning i skattenivået på 15 milliarder kroner over fire år ville fremover kunne beslaglagt så mye som ¼ av reallønnsveksten. Motstanden mot å avstå noe av inntektsveksten til høyere skatter må da antas å bli høyere når kjøpekraftsutviklingen til husholdningene blir svakere. Norsk Monitors måling av graden av aksept for et høyt skattenivå gir derfor trolig et falskt signal om hvor lett det vil være å sende regningen for økte offentlige utgifter videre til skattebetalerne.

Det foreligger mange analyser om hva som kan spares ved effektivisering i offentlig sektor ved å gjennomføre ulike reformer, og hvordan det med fordel vil kunne kuttes i generøse ordninger. Å gå løs på statsbudsjettets utgiftsside kan ha fremstått som politisk vanskeligere enn å heve skattene. Arbeiderpartiets erfaring ved årets valg, og utsiktene til langt lavere vekst i reallønningene fremover, gjør at dette kan endre seg fremover.

Innlegget er også publisert hos E24 20.9.17.