Vi kommer ikke utenom hardere prioriteringer
Selv borgerlige politikere trenger en stat med høye inntekter. Lars Kolbeinstveit i Bergens Tidene.
Publisert: 17. desember 2018
Selv om vi siden 2013 har hatt en borgerlig regjering, utgjør de offentlige utgiftene i dag 59 prosent av fastlands-bruttonasjonalproduktet (BNP). Kun 13 prosent av handlingsrommet i budsjettene har gått til skattelette. Skal en ikke-sosialistisk flertallsregjering føre en politikk som er forskjellig fra sosialdemokratisk politikk, kommer vi ikke utenom hardere prioriteringer.
I den nylig utgitte boken «Alt med måte – politiske samtaler» snakker Kåre Willoch med Torbjørn Røe Isaksen om måtehold. Fra et borgerlig perspektiv er det naturlig å spørre om norsk økonomisk politikk i dag preges av måtehold og god balanse mellom offentlig og privat sektor.
Norge har – uavhengig av hvem som sitter med regjeringsmakten – vært i en svært god økonomisk situasjon på grunn av veksten i Oljefondet og handlingsregelens prosentregel. Mens hver tolvte krone som ble brukt på statsbudsjettet i 2006 kom fra Oljefondet, er hver sjette krone som ble brukt i 2016 en oljekrone.
Uten overføringer fra Oljefondet måtte skattenivået vært mye høyere, eller de offentlige utgiftene betydelig lavere.
Andre land må i en helt annen grad enn Norge prioritere mellom relativt høye skatter og offentlige utgifter, eller lavere skatter og offentlige utgifter. Siden handlingsregelen de siste om lag 15 årene har gitt mindre press på prioriteringer i Norge, er det blitt vanskeligere å se forskjellen på høyre- og venstresiden i politikken.
Både rødgrønne og blågrønne regjeringer kan levere mer offentlig velferd uten å øke skattetrykket. Vi får altså ikke en normal debatt mellom en høyreside som ønsker lavere skatt og en venstreside som ønsker høyere skatt.
Debatten om økonomisk politikk, og hvor stor offentlig sektor som tjener samfunnet best, er i liten grad en reell prioriteringsdebatt. Istedet har vi en mer tilspisset retorisk debatt hvor politiske motstandere kappes om å bevilge mest mulig over offentlige budsjetter.
Det er selvsagt legitimt å kritisere selv små skattelettelser, men retorikken er ofte upresis, av typen «skattelette til dem som har mest fra før».
Diskusjonen om arveavgiften er et annet eksempel på at det politiske ordskiftet om skatt og offentlige utgifter er preget av upresis retorikk. Jon Hustad i Dag og Tid er en av få som skrev om endringene som kom i 2014. Mange kommentatorer, som burde vite bedre, fremstiller det som regjeringen har fjernet arveavgiften. Men det er bare halve sannheten, for grunnlaget for kapitalskatt på arv – som følger det såkalte kontinuitetsprinsippet – ble utvidet.
Det innebærer at mottakeren ved et senere salg av eiendelen ikke bare må betale skatt av verdistigningen i egen eiertid, men også av verdistigningen som har vært på eiendelen i giverens eiertid.
Sannheten er altså at skatt på arv ikke er fjernet, men endret – mange vil si til det bedre. For sett med statens øyne er dette mer effektiv skattlegging, og det vil over tid bidra til gode inntekter for staten. Og selv borgerlige politikere trenger i dag en stat med høye inntekter. Gitt det høye offentlige utgiftsnivået bør ikke skattenivået være for lavt.
Veien frem til skattelettelser kan virke lang, men det betyr ikke at politikere som mener at den offentlige andelen av BNP er for høy, kan gå noen snarveier. Skal skattenivået ned, kommer vi ikke utenom kutt, eller i alle fall lavere vekst i offentlige utgifter. Men det er riktig at veksten i oljepengebruken i mye høyere grad kunne blitt brukt til å redusere skattenivået, og det var også Stortingets intensjon da handlingsregelen ble innført i 2001.
Lavere skattenivå kan bidra til mer effektiv økonomi, og dermed økte skatteinntekter, men å beregne dette er vanskelig. Å budsjettere med det er ikke økonomisk ansvarlig. Slik kreativ budsjettstyring vil med all sannsynlighet gjøre det enda vanskeligere for politikere å prioritere.
Det man imidlertid kan gjøre, er å innrette skattesystemet enda mer effektivt enn det allerede er. Det er liten tvil om at noen skatter virker mindre arbeids- og veksthemmende enn andre. En skattevridning fra arbeid til (forurensende) forbruk kan ha positiv effekt for både økonomiens og klimaets bærekraft. Redusert formuesskatt kan bidra til å sikre norsk eierskap og norske arbeidsplasser.
Det er ikke usannsynlig at befolkningens syn på skatt ville endret seg betydelig om de høye offentlige utgiftene hadde vært dekket over skatteseddelen. Det er også sannsynlig at alt fra effektiviteten i offentlig sektor, kulturbudsjettet eller rause velferdsordninger – kanskje særlig sykelønnsordningen – ville blitt satt under mye større press.
I norsk offentlighet blir likevel ofte ønske om skattelette og bedre vilkår for markedsøkonomien sett på som usolidarisk eller ensbetydende med et «kaldt samfunn». Denne retorikken er skadelig hvis den bidrar til at politikere utsetter nødvendige reformer.
Et samfunn må være i balanse. Skattelette og mindre vekst i offentlige utgifter handler om å skape en bedre balanse mellom ulike sektorer i Norge. En balanse som i større grad ivaretar velferdsstatens bærekraft, og et næringsliv som skaper arbeidsplasser, samt en bedre ansvarsfordeling mellom individ, familie og stat.
Innlegget var publisert i Bergens Tidene søndag 16. desember 2018.
Relatert
Produktiviteten er viktig
EU og økonomi
EU-samarbeidet er i utgangspunktet et markedssamarbeid. Dette er fortsatt kjernen i EU, og omfatter i dag også en felles valuta og koordinering av økonomisk politikk. Men nærmere samarbeid på andre saksområder spiller en stadig viktigere rolle. Dette påvirker markedssamarbeid direkte og indirekte og fremmer en bredere politisk integrasjon mellom medlemsstatene.
Skurdal jukser eller misforstår
Norsk økonomi: Er den så sunn som vi tror?
Norske velferdstjenester er ikke organisert som et åpent marked
