Formuesskatt

Skatt i teori og praksis

Eierskattene i Norge har økt. Menons rapport viser det, og det gjør også summen av betalt formuesskatt. Det bør bekymre alle som er opptatt av å utvikle norskeid næringsliv.

Mathilde Fasting

Publisert: 7. desember 2024

Det er flere i DN og i Aftenposten/E24 som har reagert på Menon-rapporten. Kritikerne peker på effektive skattesatser, muligheten til å skyve utbytteskatt foran seg i holdingselskaper med fritaksmetoden, eller at subsidier må trekkes fra.

Jeg var selv med på samlingen som ble organisert av NHO om Menons rapportutkast i juni og synes det er bra at bedriftscasene nå er fjernet. Men kritikken må ikke føre til at vi ikke ser skogen for bare trær.

Hovedkonklusjonen i rapporten er at eierbeskatningen har økt kraftig, og det er dette norske eiere forholder seg til. Noen av dem har til og med valgt å forlate landet.

Finansdepartementet anslår at betalt formuesskatt på næringsvirksomhet har økt med 139 prosent, fra ni milliarder kroner i 2021 til 21,5 milliarder i 2024. Økningen skyldes en kombinasjon av verdiøkninger, blant annet fordi vi frem til 2022 hadde et svært lavt rentenivå, og store skjerpinger i eierskattene. Hvordan skatteregningene ser ut for den enkelte eier, er helt avhengig av hvordan de har organisert seg og hva de har investert i, men det er uomtvistelig at skattene har økt mye.

Formuesskatt på bedriftskapital finansieres over tid primært fra bedriftene. I Menons rapport kommer det frem at mange eiere, i perioden som er analysert, ikke bruker utbytte til å betale formuesskatten, men dette underrapporterer den kapitaltappende virkningen formuesskatt har på bedriftene.

For aktive, mindre bedriftseiere er det ofte enklere og rimeligere å finansiere formuesskatten ved å ta ut ekstra lønn enn å ta ut utbytte, og dette er ikke analysert av Menon.

Store eiere, som får høye formuesskatteregninger, bruker normalt utbytter til å betale formuesskatten. En analyse som ble gjort av datamateriale fra Handelshøyskolen BI i 2016, viste at de største norske eierne tok ut 2,5 ganger mer utbytte per betalt krone i selskapsskatt enn utenlandske eiere gjorde. Den klare forskjellen mellom dem er formuesskatten. Den betales ikke av de utenlandske eierne.

Aksjonærmodellen med fritaksmetoden sørger for at så godt som all næringsvirksomhet i Norge organiseres i aksjeselskaper. Det er ønsket. Staten får på denne måten en andel av avkastningen fra investeringene og utviklingen av næringslivet, ved at staten først får selskapsskatt, dernest hele 37,84 prosent på verdiskaping over risikofri rente som tas ut som utbytte. Det er en god deal.

Privatpersoner tar risiko, investerer og skaper arbeidsplasser. Desto bedre det går, desto bedre går det også for staten, uten at staten trenger å subsidiere næringer eller gå inn som formell eier.

Utbytte for en bedriftseier er det samme som innskuddsrente blir for en som sparer penger i bank privat, altså en avkastning som reflekterer risikoen på den kapitalen som er investert. Tar eierne ut utbytter ut over risikofri rente, får staten utbytteskatt på toppen. Det er også i statens interesse at så mye som mulig er investert i næringsvirksomhet i Norge. Det gir flere i arbeid, høyere lønninger og høyere inntektsskatt. Det bidrar også til omstilling og vekst. Den vekstmotoren blir redusert når eierskattene øker.

Investeringsbeslutninger tas med lang tidshorisont, og avkastningen etter skatt er relevant. En konsekvens på sikt av den skjerpede eierbeskatningen er at norske eiere stiller svakere enn utenlandske eiere, med incentiver til å investere tryggere og i mindre ambisiøse prosjekter og bedrifter enn utlendinger. Det gir over tid, relativt sett, lavere verdiskaping, levestandard og skatteinntekter.

I tillegg vil mennesker som har gode ideer og vil utvikle ny næringsvirksomhet, tenke seg nøye om. Kombinert med exit-skatten vil de mest ambisiøse flytte ut. Det trekkes frem at næringsdrivende bare trenger å betale formuesskatt på netto bokførte verdier så lenge selskapet ikke børsnoteres. Men 30.000 eller 50.000 kroner i årlig formuesskatt for en gründer eller eier i SMB-segmentet kan i seg selv være problematisk, spesielt dersom det ikke finnes likvider i selskapet eller det går med underskudd.

Det er stor avstand mellom dem som kommenterer og utformer skattepolitikken og alle som sitter rundt om i Norge og tar investeringsbeslutninger og driver bedrifter. Det betyr at usikkerheten for norsk næringsliv blir enda større enn den allerede er. Det vil gå ut over omstilling og videreutvikling av norskeid næringsliv.

Teksten er publisert i Dagens Næringsliv 5.12.2024.