Skolepolitikk

«Ulikhetskrisa» kan løses med utdanningspolitikk

Hvis man er opptatt av å redusere ulikheten i samfunnet, er det mye viktigere å fokusere på skolen enn å insistere på en vekstdempende formueskatt. Mathilde Fasting på Minervanett.no.

Mathilde Fasting

Publisert: 24. mai 2016

Hvis man er opptatt av å redusere ulikheten i samfunnet, er det mye viktigere å fokusere på skolen enn å insistere på en vekstdempende formueskatt.

Nylig ble skattereformen vedtatt i Stortinget. SV valgte å stå utenfor et bredt skatteforlik, fordi partiet mente at forliket ikke hadde gått langt nok i å ha en fordelingsprofil. Snorre Valen mener vi er inne i en «ulikhetskrise», og at den må løses ved økt beskatning av de rikeste.

Valen og jeg er åpenbart uenig om hva skattereformen burde legge til rette for. Jeg mener en god bedriftsbeskatningspolitikk først og fremst må legge til rette for vekst, ikke fordeling. Valen og jeg er også uenig om hva som vil dempe ulikhet. Mens Valen vil løse den ved beskatning, vil jeg satse på velferdspolitikken og en god skole- og utdanningspolitikk.

Skattesystemet i Norge utjevner forskjeller, men det er inntektsskattene som utjevner klart mest. De ti prosentene med høyest inntekt i Norge, betaler en tredjedel av all inntektsskatt (direkte personskatt), like mye som de 70 prosentene som har lavest inntekt. Likevel er det ikke skattesystemet som virker mest utjevnende i Norge. Det er det offentlige overføringer og sterkt subsidierte tjenester som gjør. Enkelt sagt spiller velferdssystemet en langt større rolle for fordelingen enn skattesystemet.

Ulikhet kan måles på flere måter, et mål er Gini. En gini-koeffisient måler inntektsforskjellene på en skala fra 0, der alle har samme inntekt, til 1, der all inntekt tilfaller én person. Ser man på Gini-koeffisienten før og etter omfordeling, er det velferdsstatsoverføringer som betyr aller mest – over 70 prosent. Skattesystemet omfordeler 28 prosent, og av dette forklarer samlet formuesskatt én til to prosent. Dersom man bare ser på formue knyttet til bedrifter – såkalt arbeidende kapital – blir effekten på fordelingen nær null.

Overføringene gjennom velferdsstaten har dermed langt større betydning enn skattleggingen for den endelige ulikheten.

Dette er det statiske bildet. Hva så med dynamikken? I Norge er det mange tjenester som utjevner ulikhet. Særlig viktig er helsetjenester og utdanning. I Norge er begge deler stort sett offentlig finansiert, og den enkelte har små direkte utgifter. Av disse to hovedtypene tjenester er det i all hovedsak utdanning som kan bidra til endring, det vil si som kan minske eller utjevne forskjeller over tid.

Et av formålene til det norske utdanningssystemet er å bidra til sosial mobilitet. Utdanning er viktig, fordi det kan bidra til å gi den enkelte mulighet til å realisere sine evner og ambisjoner. Lykkes utdanningssystemet godt, vil flest mulig kunne realisere dette, uavhengig av sosial bakgrunn.

Utdanningsnivået til foreldre påvirker barns skoleprestasjoner. Sosio-økonomisk bakgrunn har også stor betydning. NIFU har dessuten, i en omfattende analyse av ressursbruk og prestasjoner i grunnutdanningen, funnet at mellom syv og 12 prosent av forskjellene i elevprestasjoner skyldes forhold ved skolen.

I en ny analyse av videregående skoler, presterer Oslo-skolen best. Oslo-skolen har også den klart største andelen av elever med innvandrerbakgrunn. Det er derfor interessant å analysere årsakene til dette nærmere. Motsatt befinner de tre nordligste fylkene seg nederst i de fleste analyser av skoleforskjeller. Det er minst like interessant å finne årsakene til dette som til at Oslo-skolen lykkes.

Hva som gjør en skole god og hvordan flest mulig skoler kan bli gode, vil være nøkkelen til å redusere forskjeller og gi alle like muligheter i livet. Formuesskatten betyr nesten null for fordeling og lavere ulikhet, mens skole betyr svært mye.

Innlegget var publisert på Minervanett.no tirsdag 24. mai 2016

Publisert: 26. august 2022