Bør forskning styres politisk?
Den klassiske liberale tradisjonen av politisk filosofi hadde en dyp skepsis mot at forskning kan styres politisk, og at denne skepsisen bunnet i et kunnskapssyn som vi ofte tar som en selvfølge når vi snakker om politisk styring av økonomiske markeder, skriver Torkel Brekke i Aftenposten.
Publisert: 11. september 2015
Har universitetene bruk for demokrati?
Det er overskriften når Regjeringen ved statssekretær Bjørn Haugstad i Kunnskapsdepartementet møter noen av sine argeste professorale kritikere til debatt om styring av universiteter og høyskoler i Universitetsbiblioteket på Blindern i ettermiddag. Kanskje kunne spørsmålet formuleres på en enda mer overordnet måte: Bør forskning i det hele tatt styres politisk?
I et essay kalt The Republic of Science fra 1962 beskrev vitenskapsmannen og filosofen Michael Polanyi det globale forskerfellesskapet som en selvstendig republikk, som må styres etter demokratiske prinsipper. Han sammenlignet vitenskap med det å legge et uendelig puslespill. Den eneste rasjonelle styreformen er at alle som bidrar styrer seg selv, fordi sentral planlegging aldri kan virke. Dermed oppnår man en spontan selv-koordinering av uavhengige initiativer, hevdet han.
Som liberal tenker mente Polanyi at de sosialistiske ideene om vitenskapens organisering, var farlige. Ja, selv i Sovjet hører man jo nå stemmer som krever fri vitenskap, og alle land i Europa begynner å skjønne hvor viktig det er med frie markeder, skriver han på en tid da jernteppet ennå delte Europa i to. Og her er vi ved et viktig punkt i Polanyis tenkning. Det er nemlig en kobling mellom økonomiske markeder og vitenskap, mente han. Den vitenskapelige fremgangsmåte gjør at vitenskap styres som om det fantes en usynlig hånd.
Det betyr ikke at markedet skal styre vitenskapen. Tvert imot, sa Polanyi, er det et mer grunnleggende prinsipp, nemlig den spontane og uavhengige selv-koordineringen, som ligger til grunn både for markeder av varer og tjenester, og for vitenskapelig aktivitet. Økonomiske markeder og vitenskap styres, hvis de får være frie, etter de samme grunnleggende prinsipper, og det er galt av politikken å tukle med dem.
Polanyi var påvirket av tankene til økonomen Friedrich von Hayek, men Polanyi hadde også selv en betydelig innflytelse på Hayek. Spontan orden er et sentralt begrep i synet på samfunn og kunnskap som Polanyi, Hayek og andre sentrale filosofer og økonomer i samme krets forfektet. Begrepet kan føres tilbake til opplysningstiden, men ble gjenoppdaget og videreutviklet av østerrikske økonomer på slutten av 1800-tallet. Deretter ble den et sentralt element i liberal filosofi, ikke minst i kritikken av de totalitære ideologiene.
Idealet om at fellesskapet av vitenskapsfolk globalt utgjør en republikk som bør styre seg selv, er et ideal som ikke bare kan knyttes til Polanyi, men til hele den filosofiske retningen han var del av. I dagens debatt kan disse idealene fremstå som gammeldagse og irrelevante – kanskje romantiske. Det har skjedd en enorm utvikling i vitenskapens rolle i samfunnet, og samfunnet har en selvsagt rett til å mene noe om hva man skal forske på.
Forskere utgjør i en forstand et globalt sivilsamfunn som har en viktig rolle å spille. Men en egen republikk er vi tross alt ikke. Likevel minner Polanyis essay om at den klassiske liberale tradisjonen av politisk filosofi hadde en dyp skepsis mot at forskning kan styres politisk, og at denne skepsisen bunnet i et kunnskapssyn som vi ofte tar som en selvfølge når vi snakker om politisk styring av økonomiske markeder.
Innlegget var på trykk i Aftenposten 10.9.15.
Relatert
Brev 1: Om borgerlighet
Aftenposten og skolen
Er forskningen fri? Om meningsmangfold i akademia.
Liberale trenger også konservative
Prinsippløst av Jonas Gahr Støre
