Legitim og viktig debatt om forskning
Det finnes mye forskning, og hele forskningsfelt, som har et ideologisk preg, eller som fremstår som mer ideologiske enn de faktisk er i møte med mediene, som også kan ha en agenda.Å påpeke det og være klar over det er selvsagt både legitimt og viktig, skriver Kristin Clemet i Dagbladet.
Publisert: 11. januar 2020
Jeg har i over 30 år, i ord og handling, vært opptatt av at vi i Norge bør føre kunnskapsbasert politikk.
Men dette betyr selvsagt ikke at all forskning, alle uttalelser fra forskere og all formidling av forskning skal slukes rått. Også forskning – ja, kanskje særlig forskning – må tåle kritikk.
Det er mange grunner til det.
Mye forskning er dårlig. Mange funn er usikre. Forskningsresultater er ofte motstridende, og forskningen ser bare stykkevis og delt. Noen spørsmål er svært godt belyst, mens andre problemstillinger forblir ustudert. Ofte sees ulike forskningsfelt i for liten grad i sammenheng. Dessuten er det som oftest ikke vanntette skott mellom fakta og verdier. Og slik er det, selv om forskerne bestreber seg på å være både dyktige og redelige.
Også politikere og andre som bruker forskning, gjør feil. De kan misforstå eller misforstå med vilje. Det hender de plukker ut den forskningen som passer best, og at de overser forskning som ikke passer. Dessuten er det legitimt i et demokrati å legge forskning til side, dersom man vektlegger andre verdier høyere eller har grunner til å frykte konsekvensene av å følge anbefalinger fra forskning. Det er uansett, etter min mening, som regel en fordel å se hele forskningsfelt under ett, dersom man vil utvikle politikk på grunnlag av forskningen.
Geir Ramnefjell mener tydeligvis at det er uhørt at jeg har påpekt at forskere, i likhet med alle andre, er påvirket av sine egne politiske holdninger, normer og verdier (4.1.). Jeg mener at det er å slå inn åpne dører.
Men Ramnefjell uttrykker seg svært finurlig når han foregir å gjengi mine synspunkter. Han skriver blant annet at jeg mener at «den politiske tilbøyeligheten (til forskerne) styrer forskerne».
Jeg har ikke et øyeblikk gitt uttrykk for at forskeres politiske holdninger går utover kvaliteten på forskningen, spesielt ikke i det konkrete tilfellet det her er snakk om, nemlig noen av Norges fremste ulikhetsforskere.
Det jeg har sagt, er at holdninger kan påvirke hvilke spørsmål som stilles, hvordan man vurderer funn og fakta, og hvordan man velger å delta i den offentlige debatten. Og det er noe annet. Selvsagt er det også eksempler på at politiske holdninger påvirker selve forskningen, men heller ikke det er galt, hvis det er tilstrekkelig klargjort.
Det er altså hverken uredelig eller problematisk å ha et politisk ståsted, holdninger og moral. Det er dessuten fullt ut forenelig med å gjennomføre fremragende forskning.
Det uredelige ville være å hevde at man er totalt upåvirket av egne holdninger og moral.
Det finnes mye forskning, og hele forskningsfelt, som har et ideologisk preg, eller som fremstår som mer ideologiske enn de faktisk er i møte med mediene, som også kan ha en agenda.
Å påpeke det og være klar over det er selvsagt både legitimt og viktig.
Innlegget var publisert i Dagbladet 9. januar 2020.
Relatert
Aftenposten og skolen
Er forskningen fri? Om meningsmangfold i akademia.
Prinsippløst av Jonas Gahr Støre
Folk flest vil styrke lærerrollen og ha flere prøver
Kanskje vi burde ha flere «tullestudier»?
