Skolepolitikk

Bemanningsnormer er politisk latskap

«Bemanningsnormer er politisk latskap, og hindrer politikere til andre tider og på andre nivåer å gjøre en best mulig jobb», skriver Anne Siri Koksrud Bekkelund.

Anne Siri Koksrud Bekkelund

Publisert: 3. november 2017

Bemanningsnormer for offentlige tjenester er et middel for å presse andre politikere til å prioritere annerledes enn de ellers kunne gjort.

KrF vil kreve en norm for antall elever per lærer i barneskolen i budsjettforhandlingene. Frp vil ha bemanningsnorm i eldreomsorgen, mens Høyre og Frp sammen i regjering har innført ny, nasjonal bemanningsnorm i barnehagene.

Slike ønsker om økt bemanning kan være godt eller dårlig begrunnet. En SSB-studie viser at klassestørrelse ikke har noen effekt på elevenes læring, mens barnehageforskere mener at mindre, mer stabile barnegrupper er til barnas beste.

Men uavhengig av begrunnelsen, er bemanningsnormer prinsipielt problematiske.

Politikere har pålagt seg selv en rekke begrensninger for hvordan de kan utøve makt og bruke penger. Og godt er det. Alt fra lover som sikrer mindretallsrettigheter og lokalt selvstyre, til handlingsregel og oljefond, legger bånd på de mer kortsiktige og populistiske instinktene, og øker handlefriheten til lokale politikere og fremtidens politikere.

Bemanningsnormer har motsatt effekt. De innebærer at makt sentraliseres, og at fremtidens politikere båndlegges.

Hver gang kommunene pålegges et visst antall helsesøstre, lærere, psykologer eller leger, reduseres mulighetene til å finne de beste løsningene lokalt, i tråd med ønskene som befolkningen har uttrykt gjennom lokalvalg.

Og hver gang en bemanningsnorm vedtas, presses fremtidens politikere til å opprettholde bevilgningene til akkurat dette området, uavhengig av øvrige behov.

En bemanningsnorm kan bare oppfylles gjennom faktisk å bevilge penger til flere ansatte. Men noen ganger er det enklere å bli enig om en norm enn å finne pengene. Da flyttes ansvaret til fremtidige budsjettforhandlinger, eller man overlater til lokalpolitikerne å gjøre de tøffe prioriteringene for å oppfylle normen.

Og selv om man greier å bevilge alle pengene som trengs for å oppfylle normen i dag, er det ikke gitt at dette fremdeles er den beste måten å fordele pengene på om to eller ti år. Men har man først innført en norm, er det svært vanskelig å gå bort fra den igjen, selv om den politiske, økonomiske eller faglige virkeligheten er en annen.

I stedet for å vedta normer, bør politikerne bevilge midlene som er nødvendige for å gi en god nok tjeneste, ut fra økonomisk handlingsrom og øvrige prioriteringer.

Bemanningsnormer er politisk latskap, og hindrer politikere til andre tider og på andre nivåer å gjøre en best mulig jobb.

Innlegget er publisert i Aftenposten 1.11.2017.

Publisert: 29. august 2022