Kultur for læring i Osloskolen

Søgnen krevde sikkert mye av sine medarbeidere. Men hjertet hennes lå hos elevene, og særlig de elevene som hadde de svakeste forutsetningene for å greie seg godt.

Kristin Clemet

Publisert: 13. juni 2022

I en artikkel i Klassekampen 4.6. påstår Simon Malkenes at Osloskolen led under en «fryktkultur» da Astrid Søgnen var utdanningsdirektør. Artikkelen er svar på en kronikk jeg hadde i Aftenposten 22.5.

Søgnen var utdanningsdirektør i 18 år.

I denne tiden gikk Osloskolen fra å prestere dårligere enn resten av landet til å prestere bedre, både når det gjaldt faglige resultater og gjennomføring av videregående opplæring. Fremgangen var sterkest for de elevene som hadde svake forutsetninger, det vil si at Osloskolen også ble den mest utjevnende i landet.

Elevene trivdes like godt som elevene ellers i landet.

De positive resultatene er oppsiktsvekkende og ble ofte diskutert internasjonalt. Det er vanskelig å finne andre hovedsteder, eller byer i tilsvarende situasjon, som greier å forbedre skolen på denne måten. Svært ofte er det motsatt.

En organisasjon som har en fryktkultur, er gjennomsyret av frykt. Kan en slik organisasjon, over 18 år, gradvis prestere stadig bedre?

Intuitivt virker det ikke plausibelt.

Men la oss se litt nærmere på Malkenes’ påstand.

Osloskolen har over 17.000 ansatte, ca. 190 skoler, 90.000 elever og en administrativ overbygning (etaten sentralt) på cirka 300 personer.

I Søgnens periode ble det gjort medarbeiderundersøkelser i hele organisasjonen annet hvert år. I 2016 og 2018 viste tallene at Osloskolen skåret like godt som Oslo kommune generelt. Unntaket var rektorene, som skåret klart bedre.

Osloskolen kom spesielt godt ut på faktorer som er relevante for å beskrive en tillitsbasert kultur. Sykefraværet var stabilt lavt, og rekrutteringen var god.

I utdanningsetaten sentralt ble det i 2018 gjennomført en egen arbeidsmiljøundersøkelse i regi av PwC. Denne kom etter initiativ fra skolebyråden, midt i en periode med stor og svært negativ oppmerksomhet rettet mot Osloskolen og Søgnen.

PwC konkluderte med at organisasjonen ikke var preget av en fryktkultur. Bildet som ellers ble tegnet, var variert. Mediene slo opp det negative, men det var også svært mye positivt. Et gjennomgående trekk var at medarbeiderne var stolte over det viktige og faglig gode arbeidet de gjorde.

Mest interessant var det at medarbeiderne i etaten følte seg sjikanert og kritisert av sin egen politiske ledelse, eller som PwC uttrykte det: “Mange opplever at arbeidsplassen er under angrep, at jobben de gjør underkjennes og rakkes ned på av den politiske ledelsen og media.”

Det er elementært for enhver leder at man ikke skal uttrykke mistillit til sine egne ansatte i det offentlige rom. Når det skjer systematisk og over tid, slik det var overfor Søgnen, vil det i seg selv kunne påvirke organisasjonskulturen negativt.

I de 18 årene Søgnen ledet Osloskolen, var det lav «turnover» og stor stabilitet i ledergruppen, som den gangen var meget stor. Søgnen skåret også godt i de evalueringer som ledergruppen gjorde av henne.

Alt dette er tegn på at det ikke eksisterte noen fryktkultur, hverken i Osloskolen generelt eller i administrasjonen. At det finnes enkelte medarbeidere i en så stor virksomhet som mistrives, misliker ledelsen eller opplever frykt, definerer ikke organisasjonens kultur.

Malkenes har mange ganger forsøkt å etterlate inntrykk av at han har mange med seg i sin kritikk av Osloskolen. Han har flere ganger varslet eller oppmuntret til «opprør».

Dette har aldri slått til, antagelig med god grunn. En foreldreundersøkelse som ble gjennomført i 2017, viser at også foreldrene i Osloskolen i svært stor grad var fornøyd med lærerne og skolen.

Søgnen krevde sikkert mye av sine medarbeidere. Men hjertet hennes lå hos elevene, og særlig de elevene som hadde de svakeste forutsetningene for å greie seg godt. Hun ville at organisasjonen skulle prestere for at elevene skulle prestere.

I dag vet vi at alle de som arbeidet i Osloskolen i denne perioden, har gitt tusenvis av barn en bedre fremtid enn de ellers ville fått.

Teksten er publisert i Klassekampen 11.6.2022.

Publisert: 13. juni 2022